ensartethed i gudstjenesten (synoden i Lund 1188, hvor man udarbejdede et nyt breviarium), og han fik provst Kjeld i Viborg anerkendt som helgen. Han ivrede for cølibatets gennemførelse, og rimeligvis var han også medvirkende ved manddrabsforordningen af 28. dec. 1200, der betød en tilnærmelse til kanonisk rets krav. Med stor kraft søgte han at gøre Lunds primat over den svenske kirke til mere end en ærestitel. I den norske strid tog han skarpt parti imod Sverre. 1201 døde han i slægtsklosteret i Sorg, hvor han er begravet foran højalteret. Litt.: H. Olrik, Absalon 1—2 (Khvn 1908—09); C. Weibull, Saxo (Hist. tidskr. f. Skånel. VI 1915—16); C. Weibull, Saxostudier (Hist. tidskr. f. Skånel. VII 1917—21); E. Arup, Danmarks Historie 1 (Khvn 1925); L. Weibull, Skånes kyrka (Khvn 1946). H. K—h ABSOLUTION, se Afløsning. ADAM. 1. Skapelsen. Hebraisk adam er betegnelsen for mennesket som art og kollektiv og tillike egennavn for det første menneske. Som menneskehetens stamfar er A. mennesket, det som skjedde med hamı, berører alle. Deri kommer menneskehetens enhet til uttrykk, jfr Apg. 17:26. Om at Gud skapte mennesket fortelles i 1. Mos. på dobbelt måte. Etter prestelæren i kap. 1 ble mennesket ’mann og kvinne’ skapt den sjette dag; her er det sett i en kosmisk sammenheng som kronen på skaperverket. Etter den mer folkelige fortelling i kap. 2 (»Jahvisten») ble A. skapt av jord, for hans skyld plantet Gud Edens hage, skapte dyrene og tilsist Eva. Her dreier det seg mer om Guds omsorg for mennesket i historiens opphav. Sammenstillingen av de to beretninger har foranlediget dypsindige, men i virkeligheten ubibelske fortolkninger. Således antok Filon at 1. Mos. 1 handlet om menneskets himmelske urbillede, kap. 2 om det første jordiske menneske. (Jfr Paradis.) 2. Urtilstanden. Etter 1. Mos. 2 blåste Gud livsånde i A. så han ble levende. Etter kap. 1 ble mennesket skapt i (el. som) Guds bilde, til å likne ham; det skulle legge jorden under seg og herske over dyrene. Jfr B) ADAM i kap. 2: A. ga dyrene navn. I senere spekulasjon og legende skildres A. som konge, delvis også som profet og/eller prest. Gammelorientalske forestillinger om urmennesket/urtidskongen har her virket inn; spor av dem fins også Hes. 28: 1 ff., Job 15: 7 f. En annen, kosmologisk variant avy ' urmenneskemyten foreligger i rabbinske tanker om at A. opprinnelig hadde verdensvide dimensjoner. Slike tanker er fremmede for N.T., derimot kan en kanskje i Rom. 3:23 finne spor av tanken om den lysende herlighet A. hadde før fallet. I hvert fall tenkes A. ha hatt mulighet for å bli udødelig, jfr Rom. 5: 12 og »livets tre» i 1. Mos. 2. — Den kristne skolastikk utformet en inngående lære om urtilstanden, som dels omfattet en naturlig fullkommenhet, dels den helliggjørende nåde. I bibelen synes den mer være tenkt som en barnlig uskylds- og lykketilstand. Mennesket hadde ikke kjennskap til »godt og ondt». 3. Fallet. Fortellingen om syndefallet* gir svar på spørsmålet om hvordan mennesket og dets livsvilkår er blitt som de er, med skamfølelse, lidelse, strev og besvær, og til slutt døden. Dette skyldes ikke mangel på omsorg fra Skaperens side, men de første menneskers ulydighet mot Guds bud; de lot seg lokke av utsikten til å bli Gud lik i forstand. Fra begynnelsen av står menneskelivet under et dobbelt fortegn: skapelse og syndefall. Fortellingen i 1. Mos. 3 har dannet utgangspunkt for læren om »arvesynden»*. I jødedommen streifes tanken om en art arvesynd som følge av fallet bare mer leilighetsvis (4. Esra). Paulus lærer dels at som følge av A.s fall står alle under syndens herredømme, dels at derfor synder alle når de møter Guds lov ved direkte overtredelser i likhet med A.s, Rom. 5:12f., 7:7 ff. Den senere lære om arvesynden har gjerne operert med en mer gresk filosofisk tanke om menneskets »natur» og derfor hatt vanskeligheter med spørsmålet om denne ble delvis eller totalt fordervet ved A.s fall. 4. Den annen Adam. I overensstemmelse med den eskatologiske hovedtanke om at endetiden skal svare til urtiden, fins det 6