ANTIKRIST Greek ideas and usages upon the Christian church, 2 ed. London 1891), som anlägger liberala 1800-talssynpunkter. I mycket överensstämmer därmed Ad, v. Harnacks Dogmengeschichte (4 ed. Tübingen 1905). Av annan art är A. Nygrens Den kristna kärlekstanken genom tiderna. Eros och Agape, 1 (3 ed. Sthm 1947) —2 (2 ed. Sthm 1947), och katoliken K. Prümms Der christliche Glaube und die altheidnische Welt, 1—2 (Leipzig 1935). Mer allmänkulturellt inriktad är P. Wendland, Die hellenistisch-römische Kultur in ihren Beziehungen zum Judentum und Christentum (2—3 ed. Tübingen 1912) och ännu mer det 1941 påbörjade, 1943 avstannade, men från 1950 åter fortsatta Reallexikon für Antike und Christentum. Med detta bör ej förväxlas sammelverket eller tidskriften Antike und Christentum, utg. av F. J. Dölger (Münster 1929 ff.). Den senantika historien behandlas på ett starkt kristendomsfientligt sätt i O. Seeck, Geschichte des Untergangs der antiken Welt, 1—6 (2—4 ed. Stuttgart 1921—23). Om predikospråket A. Wifstrand, Stylistic problems in the epistles of James and Peter (Studia Theologica I 1947—48) och The homily of Melito on ihe passion (Vigiliae Christianae 2, 1948). Antika mytologiska element som kristna symboler ha särskilt undersökts av den schweiziske katoliken H. Rahner, framför allt i Griechische Mythen in christlicher Deutung (Zürich 1945). Om konsten O. Wulff, Altchristliche und byzantinische Kunst 1—2 (i Handbuch der Kunstwissenschaft, Berlin-Neubabelsberg 1914) med senare tillägg; J. Roosval, Fornkristen konst (i Bonniers allm. konsthistoria, Sthm 1933); M. P. L'Orange, Fra antikk til middelalder (Oslo 1943). A. Wd ANTIKRIST. 1.1/1 N.T. Med bruk av dette navn omtales A. første gang i 1. Johs. 2: 18, 22; 4:3 og 2. Johs. 7. At A. skal opptre i endetiden er her forutsatt som kjent. Læren gis en aktuell anvendelse: det er alt den siste tid, mange »antikrister» er alt kommet, for fornektelsen av at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er A.s vesen. En slik skikkelse som Johannesbrevene forutsetter kjent under navnet A. omtales 2. Tess. 2 som )»lovløshetens menneske» og Johs. åpb. 12 som »dyret»; jfr også »ødeleggelsens vederstyggelighet» i Mark. 13. Faste drag i billedet er at A. er Guds og Kristi siste og avgjørende motstander, som har sin makt fra djevelen, spotter og skjender alt hellig, tilraner seg guddommelig ære 119 og blir hyllet av alle uten de utvalgte, men tilsist blir overvunnet av Kristus ved hans parusi. Men mens dyret i Åpenbaringen skildres som verdenshersker og forfølger, er den »lovløse» i 2. Tess. forføreren som gjør store tegn og under, mer lik det »annet dyr» »løgnprofeten», Johs. åpb. 13: 11 ff. jfr 1—2 Johs. Mens A. etter Johannesbrevene er virksom i vranglærerne i kirken, tenkes det i Åpenbaringsboken på Romerstaten med dens keiserforgudelse og kristenforfølgelser, vel særlig på en ny Nero (Domitian?). Paulus taler mer ubestemt om at »lovløshetens hemmelighet» alt er virksom; den personlige A. skal ta sete i Jerusalems tempel, jfr Mark. 13. 2. Bakgrunn. Jødedommen kjente ikke noen egentlig A. eller Anti-Messias, men vel den gudfiendtlige verdenshersker som under polemisk utnyttelse av orientalsk kongeideologi kan skildres med mytiske drag, f. eks. Jes. 14; Hes. 28. Særlig betydningsfullt er Danielbokens billede av Antiochus Epiphanes blitt for utformningen av A.- skikkelsen. Sitt nærmeste jødiske motstykke har den kristne A. i jødisk-apokalyptiske tanker om det hedenske verdensrikes siste hersker. Andre drag, forførelsen, A.s under o. 1., stammer fra det tradisjonelle billede av de falske profeter, 5. Mos. 13 jfr Matt. 24: 11, 24. At A. i så høy grad antar demonisk overmenneskelige drag, beror på hans nære forhold til djevelen. Han er så å si den menneskeliggjorte djevel, overtar i senere kilder også navnet Beliar. Da Messias, Kristus, i Jesus var blitt en historisk skikkelse, ble A. tegnet i antitese til ham, ofte som en art vrengebillede. Endelig er A. også blitt identifisert med en jordisk, jødisk Messias, jfr de mange »pseudo-krister», Matt. 24: 23 ff. 3. Senere utvikling. I oldkirken ble de forskjellige drag fra N. T. og tradisjonen ellers sammenfattet til mer detaljerte billeder av A. A. tenkes enten som en Kristus-fiendtlig verdenshersker i Rom eller som en falsk Messias, fremstått blant jødene. Tanken at A. skulle gå fram av kirken selv, fikk særlig betydning i middelalderen: endel kretser, særlig blant fransiskanere, som var 120