ser falle sammen med grensene for den politiske diocese Oriens som Diokletian hadde opprettet 297 med A. som administrasjonssentrum. Patriarkatet omfattet da Syria, Palestina med Arabia Petræa, Mesopotamia, deler av Lilleasia (Isauria og Kilikia) og gen Kypern og bestod i sine velmaktsdager av 15 erkebispedømmer og ca. 220 bispedømmer. Dogmatiske stridigheter og dermed sammenhengende avsettelser av patriarker og splittelser i partier (ortodokse, arianere) med hver sin patriark reduserte snart A.s betydning. Kypern ble 1¢øsrevet 431, og Palestina med Arabia Petræa tilfalt det i 451 opprettede patriarkat Jerusalem. I det 5. årh.s stridigheter ble A. monofysitisk og kom derved på avstand fra den ortodokse kirke. Under arabernes herredømme sank patriarkatets betydning sterkt. Fra det 14. årh. residerer patriarkeni Damaskus. I vår tid finnes i Damaskus en ortodoks patriark av A., det åndelige overhode for en kirke med 250.000 medlemmer, men også en patriark for de ortodokse som er unert med Rom (130.000). Et monofysitisk patriarkat A. teller 80.000 sjeler, men har sitt tyngdepunkt lenger øst, i Irak. Den maronitiske kirke, som oppstod ved utskillelse av de ortodokse syrere fra monofysitene, inngikk 1181 union med Rom, har sin egen patriark av A. og teller nå 400.000 sjeler. Under korstogene ble det også opprettet et latinsk patriarkat i A., men etterat A. ble gjenerobret for Islam 1268, eksisterer det ikke lenger som realitet. En titulær patriark av A. residerer nå i Rom, men har ingen jurisdiksjon i Orienten. Litt.: R. Janin, Les églises orientales et les rites orientaux (Paris 1922); C. Karalevskij i Dictionnaire d'histoire et de géographie ecclésiastiques III 563/703; og i Histoire des patriarcats melkites II—III (Rom 1910—11); P. R. Devreesse, Le Patriarcat d'Antioche depuis la paix de l'Eglise jusqu’ à la conquête arabe (Paris 1945); Art. Antiochia di Siria (i Enciclopedia cattolica 1, 1948, 1455 ff.). E. M. ANTIOKENSK TEOLOGI. Den antiokenske skole er en vanlig betegnelse for en betydningsfull teologisk retning i 4. og 5. årh., 125 ANTIOKENSK TEOLOGI representert av en rekke fremragende kirkelige forf. som har hjemme i Antiokia eller er utgått derfra. Som skolens grunnlegger regnes vanlig presten Lukian av Antiokia (d. som martyr 312). Han utgav en tekstkritisk utgave av Septuaginta som fikk stor betydning for bibelteksten, og en lignende utgave av den nytestamentlige tekst hvor han ved harmonisering og stilistiske korrekturer har vært med på å frembringe den tekstform som finnes i de fleste minuskelskrifter og er gått over i alle de eldre trykte utgaver av den greske tekst til N. T. Av hans eksegetiske og dogmatiske verker er bare ubetydelige fragmenter bevart. Hans kristologi må ha underordnet Sønnen under Faderen, en lære som ble opptatt og videreført av hans elev A rius. At Lukian har banet veien for arianismen*, fremgår ikke bare av motstandernes ytringer, men også av hvad Arius selv med begeistring sier om sin lærer. Etter Lukian fulgte en rekke teologer som alle var virksomme først og fremst som bibelfortolkere: biskopene Eustathius av Antiokia (d. i 330-årene), Diodor av Tarsus (d. 394), Theodor av Mopsuestia (d. meget gammel 428), Johannes Chrysostomus* (d. 407) og Theodoret av Cyrus (d. ca. 460). I sine eksegetiske prinsipper befinner de seg i bevisst opposisjon mot den alexandrinske teologi* som særlig hos Origenes hadde utviklet en allegorisk fortolkningskunst som negligerte tekstenes bokstavelige og historiske mening for i stedet overalt å finne en åndelig mening. I et temperamentfullt skrift »De engastrimytho» (om spåkvinnen i Endor, 1 Sam. 28) erklærer Eustathius at den origenistiske eksegese fratar frelseshistorien dens virkelighet ved å oppløse alt i allegorier. Antiokenerne hevdet derimot med styrke at Skriften skal forståes bokstavelig og historisk. »Han holdt seg til de guddommelige skrifters bokstav og forkastet allegoriske uttolkninger,» sier kirkehistorikeren Sokrates med rette om Diodor av Tarsus. Disse eksegeter forlot imidlertid ikke fullstendig tanken om en åndelig mening (av dem kalt theoria) i Skriften ved siden av den historiske; men 126