APOLOGETENE Petrusapokalypsen från 100-talet, känd i en etiopisk översättning, samt Paulusapokalypsen, troligen från ungefär samma tid. Litt.: Handbuch zu den neutestamentlichen Apokryphen, hrsg. von E. Hennecke (Tübingen 1904); Les apocryphes du Nouveau Testament. Publ. sous la dir. de J. Bousquet et E. Amann (Paris 1910—22); Joh. Lindblom, Kanon och apokryfer. Studier till den bibliska kanonhistorien (Uppsala 1920); W. 0. E. Oesterley, An introduction to the books of the Apocrypha (London & New York 1935); E. J. Goodspeed, The story of the Apocrypha (Chicago 1939); C. C. Torrey, The Apocryphal literature (New Haven 1946; ej alltid fullt pålitlig); Neutestamentliche Apokryphen, hrsg. von E. Hennecke (2 ed. Tübingen 1923—24); The Apocryphal New Testament ... newly translated by M. R. James (Oxford 1924). G. G. APOLOGETENE er en gruppe oldkirkelige forfattere fra det 2. årh. hvis forfatterskap vesentlig består i forsvarsskrifter for kristendommen. I kristenforfølgelsenes tid var det en bydende nødvendighet å forsøke å overbevise hedenske lesere om at kristendommen ikke var statsfarlig, og at de mange beskyldninger mot de kristne som var i omløp, var uriktige. Forsvarsskriftene antok også karakter av misjonsskrifter, idet forfatterne ville overbevise leserne om kristendommens sannhet og ofte oppfordret dem til å bli kristne. Litterære angrep på kristendommen kunne også foranledige apologier, som da Origenes i 240-årene i »Contra Celsum» i 8 bøker besvarte de innvendinger som den eklektiske filosof Kelsos hadde fremsatt i Aóyos &An9Ýs (»Sann tale») ca. 178. Motsetningsforholdet til jødene er også en bakgrunn for apologetikken; kampen stod her om de kristnes eiendomsrett til det G. T. Derimot er det naturlig å skille forsvarsskriftene for den kirkelige kristendom overfor heretikernes angrep ut fra den egentlige apologetiske litteratur som en egen litteraturgruppe, den antiheretiske. Når a. angriper polyteismen, stormer de åpne porter og reproduserer gamle argumenter. Det nye og originale hos dem er skildringene av det kristne liv, deres skriftbevis og forsøkene på å fremstille den 143 kristne tro for dannede hedenske lesere, ofte ved hjelp av filosofiske tankeformer, og dermed begynnelsen til en kristen teologi som siden skulle bli utviklet av de gammelkatolske fedre på overgangen til det 3. årh. Hvor meget a. er blitt lest av hedningene, og om de har kunnet påvirke opinionen, er vanskelig å vite. Tertullian klager over at de kristnes bøker bare blir lest av dem som allerede er kristne. Vi må regne med at de apologier som er stillet til keisere, ikke er blitt lest av sine adressater; henvendelsen til keiseren er også å betrakte som litterær form; det er »åpne brev», utgitt i bokhandelen. Det kan dog neppe være tvil om at a. virkelig har formådd å vinne tilhengere for kristendommen. Den eldste apologet er ifølge Eusebius en viss Quadratus som overrakte keiser Hadrian et forsvarsskrift ca. år 125. Bare et kort citat er bevart. Aristidesfra Athen var lenge bare et navn for forskningen inntil hans apologi i syrisk overs. ble oppdaget av R. Harris i 1889, og J. Armitage Robinson så i 1891 kunne bevise at den greske tekst forlengst forelå trykt. Apologien ble nemlig i senantikken utnyttet av forfatteren av den religiøse roman om Barlaam og Joasaph, som lot en av sine personer holde en forsvarstale for kristendommen, og den viste seg nå å være en noe bearbeidet utgave av Aristides’ forsvarsskrift. Dette var visstnok dedisert til Antoninus Pius (noen kilder sier Hadrian) og må dateres til 140-årene. Forfatteren polemiserer mot polyteismen og filosofenes gudsforestillinger, men viser seg selv å være en ikke særlig merkverdig platoniserende populærfilosof. Vakker skildring av de kristnes liv i kap. 15. Den betydeligste av a. er Justinus Martyr, av Tertullian ikke med urette kalt philosophus. Født i Flavia Neapolis i Samaria, en romersk koloni, formodentlig kort etter 100, og sikkert av hedenske foreldre. Han søkte sannheten i de forskjellige filosofskoler, hvorav platonismen gav ham mest. Men hans søken førte ham videre til kristendommen, som for ham ble »den san- 144