ne filosofi». Han bar filosofkappe og forsvarte fra sin omvendelse (i Efesus ca. 139?) kristendommen i tale og skrift og virket som misjonær blant de filosofisk dannede. Fra noe før år 150 holdt han skole i Rom, og her led han i 165 martyrdøden, angitt til politimyndighetene av en kynisk filosof han var kommet i strid med. For dommeren bekjente han sin tro på Gud og Kristus i utvetydige ord. To apologier og en Dialog med jøden Trypho er bevaret. Vi kjenner titler og knappe innholdsangivelser av en rekke verker av Justin som er gått tapt. Til gjengjeld har håndskriftoverleveringen tilskrevet ham forfatterskapet av 10 skrifter som ikke kan være av ham, til dels ubetydelige av innhold og sene av opprinnelse. Justins første apologi er skrevet ca. 150 og tilegnet Antoninus Pius, hans to adoptivsønner og det romerske senat og folk. Annen apologi er et appendix, foranlediget av at tre kristne var blitt dødsdømt og henrettet i Rom for sin tros skyld. Justin forsøker: både å gi et juridisk forsvar for de kristne, med appell til lesernes rettsbevissthet, en gjendrivelse av den hedenske religion og en fremstilling av den kristne lære og livsførsel. Justin vedblev også som kristen å elske den greske filosofi og fant i den en sann, men ufullkommen gudserkjennelse. Han er den første som har behandlet problemet generell og speciell åpenbaring, som han løste ved hjelp av den filosofiske logos-idé, inspireret av Joh. 1. Logos er for ham dels den immanente verdensfornuft (den stoiske ÀÓyoç ornesppatizóc) som ligger som en sæd overalt i menneskeheten og venter på mulighet for å spire opp. Den har utfoldet seg hos Sokrates og Heraklit og enkelte diktere som har forkynt sannheten. De som på denne måte »levde med logos», var kristne før Kristi komme, sier han likefrem. Men hos barbarerne hendte det at den transcendente Guds logos ble menneske i Jesus Kristus. Om Kristus brukes ó Àóyoçc med artikel. Justin fremhever at der er både et slektskap og en kvalitativ forskjell meilom menneskehetens naturlige logos og Guds logos som er blitt åpenbaret i Kristus. 145 APOLOGETENE Sokrates kjente Gud stykkevis, mens kristendommen er den absolutte sannhet. Herav drar Justin en slutning hvor han formulerer den kristne humanismes program: »Alt av sannhet som har vært sagt av dem alle, tilhører altså oss kristne; for vi tilber og elsker, næst etter Gud selv, den evige og uutsigelige Guds logos som han har frembragt, siden logos er blitt menneske for oss for å bli delaktig i våre lidelser og derved helbrede oss.» Logos-ideen satte også Justin i stand til å besvare det teologiske problem hvordan troen på Kristus kunne forenes med den rene monoteisme. For de nytestamentlige forfattere og de apostoliske fedre* eksisterte problemet ennå ikke. Men Justin var oppmerksom på vanskeligheten, dels fordi han kom fra den greske religionsfilosofi, dels fordi han hadde hatt diskusjoner ned jødiske teologer. Sønnen er »Guds førstefødte 1og0os», »født» før den skapte verden ble til (ordet »skapt» om logos unngås). Forholdet mellom dem er som mellom solen og solstrålen, mellom mennesket og dets tanke. Justin anviste her tankebaner som skulle bli bestemmende for hele den senere kirkelige tenkning om trinitetsproblemet. Assyreren Tatian var elev av Justin, men i temperament og anskuelser ulik sin lærer. Han studerte filosofi og retorikk og hadde skrevet et par bøker da han gikk over til kristendommen. Hans »Tale til grekerne», antagelig forfattet etter Justins død, motiverer hans overgang. Verket er mere et retorisk angrep på gresk kultur og filosofi enn en apologi. Med stolthet kaller han kristendommen »den barbariske visdomm» og vil bevise at den er eldre enn den greske, idet Moses levde lenge før Homer og er blitt plagiert av grekerne. I 172 drog Tatian tilbake til Orienten hvor han stiftet en sekt som forbød ekteskap og nytelse av kjøtt og vin. Her forfattet han også (på syrisk?) sin berømte evangelieharmoni Diatessaron, en sammenarbeidelse av de 4 evangelier, som fikk stor utbredelse i Østen og i 3. årh. var den syriske kirkes vanlige evangelietekst inntil den i 4. årh. ble erstattet av »de adskilte», dvs. de 4 evangelier. 146