Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Apologetene
- Apologetikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread.
/ Denna sida har aldrig korrekturlästs.
APOLOGETIKK
Athenagoras fra Athen utgav 177
et »Bønnskrift for de kristne», stillet til
Mark Aurel og elegant skrevet. Han deler
Justins syn på den greske filosofi.
Biskop Theophilus av Antiochia
skrev ca. 180 3 bøker »til Autolycus» som
er bevart, og biskop Melito av Sardes
forfattet en apologi til Mark Aurel, hvorav
bare fragmenter er kjent. Et papyrusfunn
har nylig gitt oss en hel preken ay ham
(utg. av C. Bonner, London 1940).
I en særstilling står en anonym liten
apologi på gresk, Brevet til Diognet,
formodentlig fra 2. årh., en perle i den
oldkirkelige litteratur, godt komponert, elegant
skrevet og båret av religiøs varme. Samme
litterære kvaliteter, men ikke samme glød,
finnes i en latinsk apologi, Octavius av
Minucius Felix. I en dialog mellom
tre venner fremføres her innvendinger mot
den kristne tro og svar på innvendingene.
Den hedenske deltager i samtalen erklærer
seg til slutt for overbevist.
Utenfor a.s krets står Tertullian* som
i sitt store forfatterskap også har
apologetiske verker. Til denne litteraturart hører
også det ovennevnte verk av Origenes,
Contra Celsum (se Alexandrinsk teologi).
Se også Apologetikk.
Litt.: Samlet utgave, også av uekte og
omtvistede tekster i J. C. Th. v. Otto, Corpus
apologetarum Christianorum 1—9 (3 ed. Jena 1876—
81). De viktigste tekstene er samlet i E. J.
Goodspeed, Die ältesten Apologeten (Göttingen 1914).
Monografier: A. Puech, Les apologistes grecs
(Paris 1912); A. Hauck, Apologetik in der alten
Kirche (Leipzig 1918); E. R. Goodenough, The
theology of Justin Martyr (Jena 1923). E. M.
APOLOGETIKK (av gresk &roXoyntızóç AV
arohoyíx, forsvar, forsvarstale) er
religionsforsvarets teori. A. defineres av G. J.
Planck 1794 som »kunnskapen og
vitenskapen om de beviser hvorved
kristendommens guddommelighet ... kan hevdes og
forsvares mot allslags innvendinger». Bortsett
fra navnet, som først finnes på 1700-tallet,
stammer a. i denne mening fra
mellomalderen, og enda meget eldre er den aktuelle
apologi som den er utsprunget av og stadig
er nøye forbundet med.
Allerede evangelienes beretninger legger
147
vinn på å sikre Kristustroen mot angrep og
tvil: derfor det sterke ettertrykk på
oppfyllelsen av profetiene, på underet som
messiansk legitimasjon og på den solide
bevitnelse av Jesu oppstandelse. Lukas 1:4 kan
nesten kalles et apologetisk program:
skriftet skal vise hvor pålitelige de kristelige
lærdommer er. Om et forsvar for evangeliet og
det kristne håp tales det direkte i Fil. 1:7,
17; 1. Petr. 3: 15 f. Det egentlige litterære
kristendomsforsvar ble dog først grunnlagt
av apologetene* i annet århundre og
fortsatt av de store oldkatolske teologer
fram til Augustin, hvis verk om Guds
stat kroner og avslutter den gamle kirkes
apologi.
Mellomalderens apologetiske bestrebelser
er dels bestemt av det religiøse — og
økonomisk-politiske! — motsetningsforhold til
jøder og muhammedanere, dels av forholdet
til filosofien. Mot jøder og maurere skrev
bl.a. Johannes Damascenus og
Gilbert av Westminster. Større betydning
for ettertiden fikk arbeidet med filosofien.
Fra den eldre, platonsk orienterte
skolastikk* har vi verker som Anselms
Monologium (med det kosmologiske gudsbevis) og
Proslogium (med det ontologiske bevis).
Men middelalderens store a. stammer fra
høyskolastikken: Thomas fra
Aquinos »Summa contra gentiles» fra
1260-årene (»den filosofiske Summa»), egentlig
den første a. i strengere forstand. Selv om
innføringen av Aristoteles i teologien på
mange måter skulle bli skjebnesvanger, var
erobringen av denne filosofi i seg selv en
apologetisk bedrift.
Meget nærmere vår egen tids apologetiske
situasjon rykker vi i renessansens,
humanismens og reformasjonens tidsalder. Så
forskjellige ånder som
florentinerhumanisten Marsiglio Ficino og Savonarola
merket begge farene i den nye tidsånd og
imøtegikk dem apologetisk. Ikke minst kom
reformasjonstidens konfesjonelle strid til å
skape en forvirring som kunne få mange til
å »tvile på enhver lære og religion» og bli
»epikureere, lucianister og ateister som gjør
narr av alle slags religioner ... og ikke lar
noen ting stå fast for hjerte og tanke»
148
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Wed Dec 3 01:42:20 2025
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/ntu/1/0084.html