- Project Runeberg -  Nordisk teologisk uppslagsbok för kyrka och skola / 1. A - H /
147-148

(1952-1957) [MARC]
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Apologetene - Apologetikk

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

APOLOGETIKK Athenagoras fra Athen utgav 177 et »Bønnskrift for de kristne», stillet til Mark Aurel og elegant skrevet. Han deler Justins syn på den greske filosofi. Biskop Theophilus av Antiochia skrev ca. 180 3 bøker »til Autolycus» som er bevart, og biskop Melito av Sardes forfattet en apologi til Mark Aurel, hvorav bare fragmenter er kjent. Et papyrusfunn har nylig gitt oss en hel preken ay ham (utg. av C. Bonner, London 1940). I en særstilling står en anonym liten apologi på gresk, Brevet til Diognet, formodentlig fra 2. årh., en perle i den oldkirkelige litteratur, godt komponert, elegant skrevet og båret av religiøs varme. Samme litterære kvaliteter, men ikke samme glød, finnes i en latinsk apologi, Octavius av Minucius Felix. I en dialog mellom tre venner fremføres her innvendinger mot den kristne tro og svar på innvendingene. Den hedenske deltager i samtalen erklærer seg til slutt for overbevist. Utenfor a.s krets står Tertullian* som i sitt store forfatterskap også har apologetiske verker. Til denne litteraturart hører også det ovennevnte verk av Origenes, Contra Celsum (se Alexandrinsk teologi). Se også Apologetikk. Litt.: Samlet utgave, også av uekte og omtvistede tekster i J. C. Th. v. Otto, Corpus apologetarum Christianorum 1—9 (3 ed. Jena 1876— 81). De viktigste tekstene er samlet i E. J. Goodspeed, Die ältesten Apologeten (Göttingen 1914). Monografier: A. Puech, Les apologistes grecs (Paris 1912); A. Hauck, Apologetik in der alten Kirche (Leipzig 1918); E. R. Goodenough, The theology of Justin Martyr (Jena 1923). E. M. APOLOGETIKK (av gresk &roXoyntızóç AV arohoyíx, forsvar, forsvarstale) er religionsforsvarets teori. A. defineres av G. J. Planck 1794 som »kunnskapen og vitenskapen om de beviser hvorved kristendommens guddommelighet ... kan hevdes og forsvares mot allslags innvendinger». Bortsett fra navnet, som først finnes på 1700-tallet, stammer a. i denne mening fra mellomalderen, og enda meget eldre er den aktuelle apologi som den er utsprunget av og stadig er nøye forbundet med. Allerede evangelienes beretninger legger 147 vinn på å sikre Kristustroen mot angrep og tvil: derfor det sterke ettertrykk på oppfyllelsen av profetiene, på underet som messiansk legitimasjon og på den solide bevitnelse av Jesu oppstandelse. Lukas 1:4 kan nesten kalles et apologetisk program: skriftet skal vise hvor pålitelige de kristelige lærdommer er. Om et forsvar for evangeliet og det kristne håp tales det direkte i Fil. 1:7, 17; 1. Petr. 3: 15 f. Det egentlige litterære kristendomsforsvar ble dog først grunnlagt av apologetene* i annet århundre og fortsatt av de store oldkatolske teologer fram til Augustin, hvis verk om Guds stat kroner og avslutter den gamle kirkes apologi. Mellomalderens apologetiske bestrebelser er dels bestemt av det religiøse — og økonomisk-politiske! — motsetningsforhold til jøder og muhammedanere, dels av forholdet til filosofien. Mot jøder og maurere skrev bl.a. Johannes Damascenus og Gilbert av Westminster. Større betydning for ettertiden fikk arbeidet med filosofien. Fra den eldre, platonsk orienterte skolastikk* har vi verker som Anselms Monologium (med det kosmologiske gudsbevis) og Proslogium (med det ontologiske bevis). Men middelalderens store a. stammer fra høyskolastikken: Thomas fra Aquinos »Summa contra gentiles» fra 1260-årene (»den filosofiske Summa»), egentlig den første a. i strengere forstand. Selv om innføringen av Aristoteles i teologien på mange måter skulle bli skjebnesvanger, var erobringen av denne filosofi i seg selv en apologetisk bedrift. Meget nærmere vår egen tids apologetiske situasjon rykker vi i renessansens, humanismens og reformasjonens tidsalder. Så forskjellige ånder som florentinerhumanisten Marsiglio Ficino og Savonarola merket begge farene i den nye tidsånd og imøtegikk dem apologetisk. Ikke minst kom reformasjonstidens konfesjonelle strid til å skape en forvirring som kunne få mange til å »tvile på enhver lære og religion» og bli »epikureere, lucianister og ateister som gjør narr av alle slags religioner ... og ikke lar noen ting stå fast for hjerte og tanke» 148

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Dec 3 01:42:20 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ntu/1/0084.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free