(Pierre Viret, Epistre aus fideles 1559). Nå blir da i sær »ateistene» (jfr Ateisme) den nye adressat for apologetiske verker ved siden av jøder og maurere, f.eks. i »De la Vérité de la Religion Chrestienne: contra les Athées, Epicuriens, Payens, Juifs, Mahumedistes & autres Infideles» av den høyt ansette hugenott Ph. de Mornay (1579, latin 1580). Videre må nevnes den tankeskarpe spanier J. L. Vives (De veritate etc. 1543) og ikke minst Hugo Grotius, hvis lille »De veritate religionis Christianæ» 1627 nesten ble en slags apologetisk katekisme (dansk overs. 1678 og 1747, svensk fra 1700-tallet, et sammendrag fra 1773). Pascals berømte Pensées (posthumt 1670) var egentlig forarbeid til en apologi med sikte på tidens skeptikere og ateister, /es libertins. Skjønt ufullendt er dette kanskje den av alle apologier som mest har virket etter sin hensikt. I Tyskland virket den leibnizske og wolffske filosofi i apologetisk retning (Leibniz, Théodicée 1684). Men det var i England angrep og forsvar skulle skape en hel litteratur. Den engelske deisme* hadde selv et apologetisk sikte mot ateismen, men dens kritikk av kirkelæren, ja av den historiske åpenbaring og åpenbaringstroen selv ble så negativt kritisk at den i sin tur fremkalte en nesten uoverskuelig antideistisk litteratur (Butlers Analogy 1736, Lardners Credibility of the Gospel History i 12 bind 1741—55, Paleys Evidences 1794 etc.). Hovedvekten 1å på å bevise åpenbaringens fornuftighet og nødvendighet og de bibelske skrifters pålitelighet. Karakteristisk er at det bibelske under fra å være bevisgrunn nå selv må forsvares mot historisk skepsis (f. eks. George Campbell, Dissertation on Miracles 1766 mot David Hume). I de siste 150 år har den mer praktiske apologetiske virksomhet gått hånd i hånd med forsøkene på å utforme en vitenskapelig a. De angrep som har krevd svar, stammer dels fra en åpen ateisme, dels fra en fortrinnsvis naturalistisk orientert monisme og panteisme, dels fra en alminnelig skeptisisme. Særlig viktig er den allianse de kristendomsfiendtlige ideologier har slut- 149 APOLOGETIKK tet med forskjellige vitenskaper som sosiologi, historie og sosialøkonomi (positivisme, marxisme), psykologi (Feuerbachs* og Freuds illusjonisme) og fremfor alt naturvitenskapene (positivisme, materialisme, evolusjonisme, monisme). Det apologetiske arbeid har derfor dels gått ut på å finne en positiv løsning på de problemer vitenskapene reiser for troen, dels på å avkrefte angrepenes vitenskapelige pretensjoner. I siste hensende har a. fått effektiv hjelp av utviklingen i vitenskapene selv og i filosofien. En del vitenskapelig dilettantisme har ikke vært til å unngå. Tyngdepunktet i nåtidens diskusjon ligger i de almene, filosofiske grunnproblemene (eks.: Hedeniusdebatten i Sverige). En eiendommelig apologetisk posisjon inntar R. B u| tmann med sin eksistensialfilosofiske tolkning av evangeliet (jfr Eksistentialfilosofi). Til tross for sitt bibelske grunnlag og sin frodige utfoldelse i kirkens historie har både a. som teologisk disiplin og den apologetiske virksomhet overhodet vært omstridt. Allerede Vives og de Mornay fant å måtte imøtegå betenkelighetene med en formelig apologi for apologien. Mot ønskeligheten av å støtte troen med rasjonale argumenter innvendes at derved stilles troen under fornuftens formynderskap og mister sin selvstendige rett. Men især er den prinsipielle mulighet av et teoretisk trosforsvar blitt bestridt. Problemet er det som allerede Thomas av Aquino påviste: at man i mangel av annen felles autoritet tvinges til å argumentere på basis av den naturlige fornuft som alle anerkjenner, til tross for at fornuftens kompetanse på det religiøse område er sterkt begrenset (Summa contra gentiles JI, 2). I nyeste tid har Karl Barth rettet et skarpt ironiserende angrep på den almene og rasjonale a. som uoppriktig og forfeilet — uoppriktig fordi den tilsynelatende bygger på vantroens forutsetninger, men i virkeligheten på troens; forfeilet fordi neppe noen ad den vei føres til troen eller endog bare til troens terskel (Kirchl. Dogm. 2,1 1940 s. 101 ff.). (Jfr Dialektisk teologi.) Systematisk-prinsipielt. A.s grunnproblem ligger i den stilling den inntar mellom kris- 150