APOLOGETIKK tendommen og det alminnelige åndsliv. I verste fall kan tvetydigheten i det axiomatiske grunnlag føre til at argumentasjonen hverken blir filosofisk overbevisende eller kristelig genuin. Sistnevnte fare demonstreres historisk av tilbøyeligheten til rasjonaliserende utglatting i visse perioder og retninger med utpreget apologetisk interesse. ` Så lenge a. oppfattes som en disiplin under den praktiske teologi, spiller de teoretiske grunnlagsproblemene mindre rolle. Praktisk a. er en kirkelig disiplin i nær sammenheng med homiletikk, pædagogikk, pastorallære, misjonslære og kirkelig statistikk. Dens oppgave er å vise hvorledes kirken kan møte den aktive og passive motstand fra individer og grupper som står kristendommen fjernt. Annerledes står saken i a. som teoretisk disiplin, hvor striden står om selve kristendommens sannhet. Enten a. i denne mening defineres som vitenskapen om apologi eller som den vitenskap som er eller inneholder apologi, må den undersøke arten og gyldigheten av utsagnene for og imot kristendommen. Som teologisk disiplin og trosforsvarets teori forutsetter a. kristendommens sannhet. Men samtidig gjør den troen til problem for tanken og prøver kristendommen på kriterier som ikke uten videre er troens egne, men er felles for forsvarer og angriper. Hvorvidt dette overhodet er tillatelig og hvilke disse kriterier eventuelt kan være, er det delte meninger om. Den katolske a. kan ut fra sine thomistiske tradisjoner finne et felles grunnlag i den naturlige fornuft, som tilkjennes en begrenset kompetanse på religiøst område. I følge Thomas er visse almene religiøse sannheter tilgjengelige for fornuften og lar seg bevise i en rasjonal apologi. Over, om enn ikke i strid med fornuften, er derimot de spesielle åpenbaringssannheter, og her utelukkes derfor prinsipielt en apologi uten som støttegrunn for de troende selv (Summa contra gentiles I, 3 og 9). A. eller fundamentalteologien oppfattes da som en vitenskapelig filosofisk grunnleggelse av det dogmatiske system med den oppgave å føre sannhetsbevis för troens grunnlærdommer. 151 Vanskeligere står saken i protestantisk a., etterat Kants kritiske filosofi har svekket tilliten til den rasjonale teologis bevisførsel. Men selve sondringen mellom teoretisk og praktisk fornuft og avvisningen av det vitenskapelige trosbevis var selv en apologetisk posisjon: »Jeg måtte altså oppheve erkjennelsen for å få plass til troen» (Kritik der reinen Vernunft, fortalen til 2. oppl. 1787). Det gjaldt å sikre troens selvstendige rett ved å sette klarest mulig skille mellom tro og viten. På denne linjen står Schleiermacher med sin henvisning av religionen til følelsens område og Ritschl med sin sondring mellom religion og metafysikk og sin oppfatning av de religiøse utsagn som verdidommer. Det område som fremdeles kunne stå åpent for positiv argumentasjon, var den »praktiske fornufts» felt, det vil si moralens og religionens område. Her hadde endog Kant selv gitt plass for et »moralsk gudsbevis» med krav på bindende gyldighet for mennesket som moralsk fornuftsvesen. På denne basis søker a. gjerne å legitimere kristendommen, dels ut fra religionskategorien som den »absolutte religion», dels i forhold til den religiøse og moralske idealtrang som svaret på den menneskelige søken (religiøst anlegg, religiøst a priori, Troeltsch). Denne etiske og religiøse basis for a. forkastes av Karl Barth, idet almenbegrepene »religion» og »moral» ikke holdes for teologisk relevante overbegreper til kristendommen. Kristendommen er det enestående og kan bare forstås ut fra sine egne sammenhenger. Forøvrig har de metodiske vanskelighetene sammen med andre grunner dels ført til en omlegning av a. i forhold til den eldre tradisjon, dels også til sløyfning av navnet a. Paradoksalt nok innledes denne utviklingen av Schleiermacher, som ofte kalles grunnleggeren av den vitenskapelige a. Denne intenst systematiske ånd bygget i sin »Kurze Darstellung des theologischen Studiums» 1811, 2 ed. 1830, teologien sammen til et organisk hele hvor a. fikk den oppgave å fremstille kristendommens vesen. Når. a. regnes til den filosofiske teologi og orienteres ut fra almenbegrepet »religiøst sam- 152