APOSTLENES GJERNINGER kompleks (?), er her 6: 1—9, 30 F11: 19 ff. Rammen utfylles dels av kortere notiser om personer og hendelser (f. eks. 1:21—26; 4:36—37; 6:1—6; 11: 27—30; 12:1—92; 16: 1—3; 18:2—28), dels av utførligere, oftest i seg selv avrundede enkeltfortellinger, om helbredelser og andre under, om omvendelser eller om bekjennelse og martyrium under forfølgelse (f. eks. 2:1—43; 3: 1—4: 22; 5: 1—11, 17—42; 6:8—7: 60; 8: 26—40; 9: 1—19a, 32—35, 36—42; 10:1 —11: 18; 12: 3—17; 16: 16—39; 19: 23—40; 20: 7—12). Av vesentlig betydning er endelig de taler som gjengis, eksempler på misjonsforkynnelse, forsvarstaler osv. (bl. a. kap. 2, 3, 7, 10, 13, 17, 20, 22, 24, 26). 3. Stoff og form. Tross tallrike forsøk har en ikke nådd til klarhet om i hvilken utstrekning A. bygger på skriftlige kilder. Sikkert er at A. nytter overleveringer som delvis har vært temmelig fast formet. Alt i den eldste tid har en i forsamlingene fortalt om de første kristne og deres trengsler, om omvendelser, tilkomst av nye menigheter osv. (jfr Gal. 1:23f.; 1. Tess. 1:7{.; 2:14; Rom. 1:8; Kol. 4:7; Apg. 4:23; 8:14; 11: 1—18; 12:17; 14:27; 13:3, 7, 12, 31; 21: 19). En del slike beretninger har aldri fått noe liv ut over øyeblikket, annet har festnet seg som tradisjon og er delvis blitt bevaret i A. Men dette stoffet var ikke en fast formet, hellig overlevering på samme måte som Jesu ord og gjerninger. Som den enkelte forteller, har også Lukas som forfatter stått friere til sely å forme fremstillingen i A. enn i evangeliet. A. er den mest »litterære» bok i N.T. I den bredere, utmalende stil møter vi en fortellerglede som er uten analogi i evangelienes knappe beretninger. Talene er ikke sammensatt av overleverte enkelt-utsagn, men er mer litterære komposisjoner. Mens beretningene om urmenigheten bevisst er holdt i en bibelsk stil, viser skildringen av Paulus i Aten tydelig interesse for den greske dannelse (17: 16—- 34). Helhetskomposisjonen vitner om en fast plan. 4. Plan og sikte. A. skildrer utføringen av Herrens oppdrag: »Dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og i 159 Samaria, ja inntil jordens ender.» Ved apostlers og evangelisters vitnesbyrd ble evangeliet bragt ut, fra Jerusalem til Rom. Temaet er at »Guds ord vokste», som det heter, nesten som et omkved, 6:7; 12:24; 19:20; jfr 2:47; 9:831; 16:5 etc. At Guds ord forkynnes, er det vesentlige i selve hendelsesforløpet. Talene tjener derfor her ikke som i antikk historieskrivning til utsmykning eller forklaring; som sammenfatninger av det budskap som forkynnes for jøder og hedninger, for folk og øvrighet, har de en helt vesentlig betydning. Underfortellinger o. l. er innordnet under bokens hovedsikte; de viser den frelsende makt i det Jesu navn som forkynnes (f. eks. 3—4) ; Gud selv leder med sin Änd misjonens verk (f. eks. 16:6—10). At evangeliet bringes fra Jerusalem til Rom, er det geografiske uttrykk for dets overgang fra jøder til hedninger. A. som helhet og flere enkeltberetninger skildrer hvordan jødene avviser Kristus-budskapet, mens hedningene tar imot det jfr 10: 1—11, 18; 8:1, 4+11: 19 ff.; 13: 45—49; 18: 4—6; 28: 17—28. En hovedsak er derfor Paulus’ kallelse (9, 22 og 26), men også apostelmøtets anerkjennelse avy de hedningekristne som »Guds folk» (15). Selv om jødene stenger seg selv ute og hedningene tas inn, bevares den frelseshistoriske kontinuitet i gudsfolket. Hva de kristne forkynner og anklages for, er intet annet enn det Moses og profetene hadde talt om, Israels håp, 2: 39; 3:25 f.; 26:6 f., 22; 28: 20 etc. Med Paulus’ sluttord til jødene, med sitat av Jes. 6: 9— 10, og notisen om at han uhindret forkynte evangeliet i verdenshovedstaden har A. nådd sitt mål og sin avslutning, 28: 25—31. Alle formodninger om at en ytterligere fortsettelse var planlagt, må derfor avvises. I fremstillingen av kristendommen som den »sanne jødedom», alltså en »tillatt religion», og i fremhevelsen av dens ufarlighet for de romerske myndigheter, ligger der muligens en viss apologetisk tendens. Men denne er i høyden et bimotiv, underordnet den frelseshistoriske hovedtanke. A. hører nær sammen med Lukasevangeliet. Luk. handler om det hendelseforløp som forkyn- 160