nes i evangeliet, A. om forkynnelsen av dette evangelium, Luk. om virkeliggjørelsen av den utlovede frelse i Israel, A. om hvordan denne frelse ble hedningene til del. I midtpunktet for dobbeltverket står Jesu oppstandelse og hans utsendelse av apostlene som sine vitner (Luk. 24, Apg. 1). Lukas vil i A. skrive historie, men i og med det også vitne om frelsen i Jesu navn. 5. Kildeverdi. Forfatter. I forhold til hva en moderne historiker kunne ønske, er A. en meget fragmentarisk kilde; selv billedet av Paulus er ensidig og ufullstendig. På noen punkter kan fremstillingen neppe være korrekt; det gjelder bl. a. Paulus’ besøk i Jerusalem, 9:26—30; 11:30; 15 jfr Gal. 1: 18 f.; 2: 1 ff. Det merkelige er imidlertid ikke at verket som historisk kilde må nyttes med kritikk, men at det overhode er blitt skrevet. Hist>risk interesse har ellers ligget fjernt for urkristendommen. Årsaken må dels ligge i den trosinteresse som knyttet seg til begivenhetene, dels i at forfatteren var en mann som hadde del i tidens dannelse. Fra først av må Luk. og A. ha fremtrådt som verk av en navngitt forfatter, jfr dedikasjonene, Luk. 1: 1, Apg. 1: 1. Der turde ikke foreligge tilstrekkelig grunn til å bestride at denne forf. var legen Lukas, Paulus’ ledsager (Kol. 4: 7). Litt.: The beginnings of Christianity. Ed. by F. J. Foakes Jackson & Kirsopp Lake, 1:1—5 (London 1920—33; rik materialsamling). Vitenskapelige kommentarer bl. a. av H. H. Wendt (9 ed. Göttingen 1913; kritisk), E. Jacquier (2 ed. Paris 1926; katolsk), D. A. Frøvig (Oslo 1944; konservativ). Populære: H. Mosbech (2 ed. København 1938, dertil Sproglig fortolkning, 2 ed. 1945), H. W. Beyer (2 ed. Göttingen 1935). Videre: H. J. Cadbury, The making of Luke-Acts (London 1927); R. Morgenthaler, Die lukanische Geschichtsschreibung als Zeugnis, I—II (Zürich 1949); W. L. Knox, The Acts of the Apostles (Cambridge 1948). N. A. D. APOSTOLISKA TROSBEKÄNNELSEN, se Oldkirkelige symboler. APOSTOLISKE FEDRE. 1. Navnet. A. er, fra ca. år 1700 av, betegnelsen for en rekke oldkirkelige forfattere som stod aposteltiden nær, og for deres skrifter. Disse er for det meste leilighetsskrifter for de krist- 6 161 APOSTOLISKE FEDRE nes eget bruk og tilhører sammen med de ntl. skrifter hva en har kalt den urkristne »smäålitteratur». De er vår hovedkilde til kristendommens historie i tiden mellom slutten av første og midten av annet århundre e. Kr. 2. De enkelte skrifter. 1.Clemensbrev er et brev fra menigheten i Rom til menigheten i Korint, fra ca. år 96. I Korint var de eldste, presbyterne, blitt avsatt. Menigheten der formanes til bot og kristent liv og til å gjenopprette ordningen. De gtl. skrifter siteres flittig, videre henvises til den apostoliske overlevering og til ordningen i naturen og i den romerske hær. Det såkalte 2. Clemensbrevy er i virkeligheten en anonym preken fra midten av 2. årh., med påminnelse om Kristi nåde og kall, og formaning til lydighet, omvendelse og utholdenhet. Mange ord av Jesus anføres, delvis etter ikke-kanoniske kilder. Barnabasbrevet er et læreskrift, fra ca. 130 e. Kr. (?), som først senere er blitt tillagt Barnabas. Ved hjelp av en ofte kunstlet allegorese tolkes gtl. skriftord som siktende på Kristi lidelse, den nye pakt, dåpen, kirken som det nye gudsfolk osv., under skarp polemikk mot jødedommen. Et kortere avsnitt er viet læren om de »to veier», vandelen i lyset eller i mørket. »De tolv apostlers lære», etter den greske titel oftest kalt Didaché, ble gjenfunnet og publisert 1883. Det korte skrift gir forskrifter for dåpsundervisning (de »to veier») og dåp, faste og bønn, og for takksigelsen ved nattverden (eller bare ved kjærlighetsmåltidet?), videre regler for menighetslivet og tilsist en eskatologisk belæring. Skriftet har dels vært ansett som urgammelt, dels som bevisst arkaiserend2. Rimeligst er vel at det stammer fra første halvdel av 2. årh., fra en noe avsides liggende menighet (i Syria?). Av Ignatius’ brev er syv ekte (bevist av Zahn 1873 og Lightfoot 1885). Ignatius var biskop i Antiokia i Syria og ble ført som fange til Rom, hvor han led martyrdøden ca 110 e. Kr. På reisen skrev han fem brev til menigheter i Lilleasia som han hadde hatt kontakt med underveis, ett til 162