ARABIA Rom og ett til biskop Polykarp i Smyrna. Språk, stil og innhold har en egenartet, intens glød. Polykarps brev til menigheten i Filippi ble sendt sammen med en avskrift av Ignatiusbrevene. Det rommer en rekke reminisenser av ntl. skrifter (særlig Paulus og 1. Pet.) og av 1. Clemens. — Et brev fra menigheten i Smyrna som gir en gripende skildring av den 86-årige P olykarps martyrium (156 el. 155), er den eldste av de kjente martyr-akter. Hermas’ »Hyrdepn» er et profetiskapokalyptisk skrift fra Rom, vel eldre enn 140 e. Kr. Skriftet faller i tre deler, »syner», »bud» og »liknelser» (d. v. s. allegorier). En stor del av åpenbaringene formidles ved en hyrde-engel, derav navnet. I sentrum for det lange og litterært noe ubehjelpelige skrift står budskapet om en ny bot for synder etter dåpen, den siste. Av de fem bøker »Tolkninger av utsagn av (eller om) Herren» som biskop Papias i Hierapolis skrev, ca. 130—140 e. Kr., er bare små fragment bevart i sitater. De rommer bl. a. viktige notiser om evangeliene. —Av Quadratus, som i 1220-årene skrev den første kristne apologi, rettet til Hadrian, er bare et lite fragment bevart. Brevet til Diognet tas tradisjonelt, men uten saklig rett, med i utgavene av a.; det er en apologi, skrevet med stor stilistisk kunst, tidligst i slutten av 2. årh. 3. Kristendomsforkynnelse. Grunnlaget er det G.T., den apostoliske Kristusforkynnelse og den hedningekristne menighetskristendom fra 1. årh. Sammenheng med jødisk diasporafromhet er ofte tydelig. Innflytelse fra Paulus (og Johannes) fins, men er ikke særlig dyptgående. Teologiske problem trær tilbake for praktisk kristelige og kirkelige spørsmål. Et visst moraliserende drag fins, særlig hos 1. Clemens og Hermas. Det tales om Kristi >»nye lov». Men man må ikke overse at denne »nye lov» hører hjemme i den nye pakt og i det nye gudsfolk, kirken, som er skapt ved frelsen i Kristus og dåpen. Den eskatologiske grunnstemning er i stor utstrekning bevart; gudstjenesten har sentral betydning. En særstilling inntar 163 Ignatius, som er mindre gammeltestamentlig og mer johanneisk enn de andre a. Delvis berører han seg med gnostisismen, men polemiserer skarpt mot gnostisk doketisme. Hans eksklusive, mystisk fargede Kristusfromhet er strengt kirkelig; nattverden, biskopsembetet og martyriet forener med Kristus. Litt.: Patrum apostolicorum cpera. Textum... instruxerunt O. de Gebhardt, A. Harnack & Th. Zahn I—III (Leipzig 1875—77; ed. minor 6. opl. 1920); The Apostolic Fathers... by J. B. Lightfoot I: 1—2 og II: 1—3 (London 1889—90. 1—2. Clem., Ign. og Polyk.; grunnleggende); Die apostolischen Väter hrsg. von F. X. Funk, neubearb. von K. Bihlmeyer I. (Tübingen 1924; tekst); The Apostolic Fathers with an English translation by K. Lake I—II (London 1912—13); Die apostolischen Väter. Erklärt von W. Bauer, M. Dibelius, R. Knopf & H. Windisch (i Handbuch zum N. T. Hrsg. von H. Lietzmann. Erg.- Bd. Tübingen 1920—23; lærd kommentar); P. Schindler, Antiquitates christianae 3—4: De apostoliske fædre ..….indledede ... 1—2 (Khvn 1948; dansk overs. og forklaring; katolsk). N. A. D. ARABIA. Med A. mener vi den 3 millioner kvadratkilometer store halvöya, som i vest grenser til Det röde hav, i öst til Den persiske bukt, i syd til Det indiske hav og i nord går umerkelig over i nabolandene Syria og Mesopotamia. Det indre består av stepper og sandörkener. Her er ambulerende fedrift, d. v. s. beduinliv, den eneste mulige næringsvei, og kamelen det viktigste husdyret. Bare i vest og syd er det höye randfjell, og der kan en, særlig i syd, drive jord- og hagebruk. För Islam. I oldtiden lå A. utenfor innflytelsen fra de store kulturer. Men i Sydarabia utviklet det seg alt fra för år 1000 f. Kr. en egen, selvstendig höykultur, den såkalte mineo-sabeiske, der ökonomien mest var basert på karavanetransport av Indias og Östafrikas produkter iil syriske havner. Den sydarabiske höykultur, som hadde sine utlöpere også i nord, hadde spilt ut sin rolle om lag 600 år etter vår tidsregning. Og med Muhammed trer Nordarabia så inn i verdenshistorien. Muslimene kaller tiden för Muhammed for al-gahiliyya, »uvitenhetens eller hedenskapets tid». Den hadde ingen skreven lit- 164