teratur. Folket var oppdelt i mange stammer med egne dialekier, men de hadde et felles språk, som de brukte ved höytidelige höve. På dette språket fantes det en rik muntlig litteratur, som besto av tradisjoner, mest om strider stammene imellom, av ordtak og legender, men fram for alt av en stor mengde dik t. All denne muntlige litteratur gjenspeiler beduinlivet i dets forskjellige faser og avskygninger. Ær e og he vn karakteriserer mentaliteten. Beduinen elsker friheten over alt. Stammens nedarvede skikk og bruk (sunna) er hans eneste lov. Til denne sunna hörte også religiös tro og praksis; se art. Islam. Islamisk tid. Så kom Muhammed i begynnelsen av 6000-tallet med sin nye tro, der det viktigste krav var islåm (arabiska: obetingad hängivelse) og monoteisme. Dette förte til brudd med befolkningen i hans hjemby Mekka, så at han i 622 flyttet over til Medina. Fra Medina erobret han Mekka i 630. Og da sendte nesten alle stammehövdinger og andre arabiske herskere utsendinger til Mekka for å hylle profeten. Men etter dennes död i 632 bröt det ut oppstander praktisk talt over hele halvöya. Alt i 633 var alle disse kvalt, og Islams stilling i A. var sikret. I det 16. århundre gjorde de osmaniske tyrker seg til herrer over de hellige stedene og over Jemen i sydvest. Ellers skjedde ingen större endringer för i slutten av 1700-tallet, da wahhabittene (jfr Islam) tiltvang seg en maktstilling, som imidlertid ble tilintetgjort. Gjennom ætten Sa'ud ble wahhabitterherredömmet gjenopprettet i forrige århundre, og i vårt århundre har Abd al-Aziz av denne ætten, alminnelig kalt Ibn Sa'ud, klart å danne et arabisk rike som omfatter storparten av halvöya. Kristen misjon. Etter islamisk tid har det aldri vært tale om kristen misjon i A. Her skulle det bare herske én religion, Islam. Men för Islam stod A. under sterk innflytelse fra kristendommen. I Sydarabia begynte den kristne misjon alt i det 4. århundre e. Kr. Den hadde sitt utspring både i Syria, Irak og Etiopia. Noen varige resultater förte ikke denne misjonsvirksomheten 165 ARABIA til, men kristne menigheter med kirker, biskoper, munker og eremitter holdt seg i Sydarabia til inn i islamisk tid. I Nordarabia trengte kristendommen fra Hira på grensen mot Persia og fra grenseströkene mot det bysantinske rike i Östjordanlandet inn blandt araberne. Vi hörer om kristne i flere arabiske stammer, og i Mekka fantes også kristne, mest blant proletariatet; (se F. Buhl, Das Leben Muhammeds, deutsch von H. H. Schaeder, Leipzig 1930, s. 66). Det er etter dette ikke forbausende at kristne forestillinger, kultusgjenstander, skrifter, skikker o. s. v. rett som det er dukker opp i för-islamiske dikt. At også enkelte av dikterne selv var kristne, er bare å vente. Kristen litteratur på arabisk. Den muhammedanske ekspansjonen förte med seg at de kristne i de erobrede områdene etterhvert begynte å tale og skrive arabisk. Således oppstod i Syria og Egypt en kristen arabisk litteratur. Först i tid kommer bibelbo y ersettelser. Det diskuteres hvorvidt bruddstykker av slike oversættelser kan föres tilbake til för-islamisk tid. Men fra 700-tallet treffer vi iallfall arabiske bibeloversettelser. Bare unntaksvis ble det oversatt fra gresk. Det var mest den syriske tekst som ble brukt. Fra 800-tallet av begynte i Syria også geistligheten å skrive arabisk. De tok del i det omfattende omsettingsarbeid som ble utfört fra gresk, oftest via syrisk, til arabisk. Men de forfattet også kristelig-teologiske skrifter på arabisk. Flere av dem skrev forsvarsskrifter for kristendomen mot muhammedanismen. Fra 1100-tallet ble arabisk til og med brukt i kirkehistoriske fremstillinger. I Egypt begynte blant de koptiske kristne den arabisk-kristelige litteratur med en verdenshistorisk fremstilling av patriarken Eutychius, som hadde det arabiske navn Sa’ id ibn al-Bitriq (d. 940). Andre skrev forsvarsskrifter og kirkehistoriske verker. Först på 1800-tallet kommer det for alvor fart i det litterære arbeid blant de arabiske kristne etter den stagnasjon som skyldtes mongolerstormen på 1200-tallet. Impulsene kommer utenfra, först fra amerikanerne, som grunnet en misjon i Beirut. Flere ma- 166