Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Astralreligion
- Astrologi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread.
/ Denna sida har aldrig korrekturlästs.
gud, Mars krigens gud osv. De babylonske
presters vitenskap utarbeidet astralteorien
så systematisk at mange assyriologer har
vært tilböyelige til å sette likhetstegn
mellom den og babylonsk religion. Men man
behöver bare å undersöke en enkelt
gudeskikkelse f. eks. Isjtars, for tydelig å se at
denne gamle fruktbarhetsgudinnen, som
opprinnelig var en underjordisk guddom,
fra begynnelsen av ikke hadde noe å gjöre
med planeten Venus; dit har först den
astrologiske vitenskapen plasert henne,
likesom den også stilte andre eldre guder
sammen med de övrige planetene.
Fra Babylonia og Egypt spredte a. seg
til India og i Middelhavslandene. I
Grekenland fikk a. et spekulativt tilsnitt hos
pytagoreerne og Platon. I hellenistisk tid og
særskilt i middelalderen utviklet a. seg
til en kvasivitenskapelig astrologi under
påvirkning fra araberne. Å betrakte a. som
religionens begynnelse ville være et lite
begrunnet standpunkt; meget ofte
stammer den fra en sen og reflektert tid, som
allerede har overvunnet en naivere
gudetro og erstattet denne med en halvt
vitenskapelig naturkult.
Se også Astrologi.
Litt.: J. N. Lockyer, Dawn of Astrology
(London 1894); E. G. Seler, Gesammelte
Abhandlungen zur amerikanischen Sprach- und
Altertumskunde (4 bd Berlin 1902—1923); F. K.
Kugler, Sternkunst und Sterndienst in Babel
(Münster 1907—1912); F. Cumont, Den astrala
religionen i forntiden (Sthm 1912); K. W. Gundel,
Sterne und Sternbilde im Glauben des Altertums
und der Neuzeit (Bonn 1922); K. W. Gundel,
art. A. i Reallexikon für Antike und
Christentum (1941 ff.). G. S.
ASTROLOGI, kunsten å forutberegne
kommende hendelser og særlig menneskenes
skjebne av himmellegemenes stilling, har
helt ned til middelalderens utgang vært en
bærende makt i folkenes liv. Den brakte
et storslått og sluttet verdensbilde, tok bort
livsangsten og styrket bevisstheten om
menneskets evige bestemmelse. Grunntanken
var at det rådde en mystisk sammenheng
mellom stjernenes gang på himlen og
begivenhetene på jorden. Ved å observere
himmellegemenes posisjon i gitte öyeblikk
213
ASTROLOGI
kunne man derfor forutsi kommende
hendelser. De jordiske ting viser ingen dypere
sammenheng. Den sees alene i den
himmelske orden som de stråler ut fra, og som
er ledet av Gud. På himlens hvelv kan de
kyndige iakttagere lese begivenhetenes
mening i planetenes rolige, men stadig
vekslende gang mellom stjernene, der er Guds
råd og verdens skjebne skrevet!
A. har antakelig vært dyrket av alle eldre
kulturfolk. Men den eldste form for a. som
vi virkelig kjenner, er den babylonske.
Denne har dog ikke den elde, folkelighet og
vidtfavnende betydning for den orientalske
verden som »panbabylonistene» antok. Den
babylonske astralteori om verdensaltet er
resultatet av fornuftspekulasjoner som har
lite med folketro å gjöre. Iakttakelsen av
uforanderligheten i stjernenes omlöp förte
de kaldeiske astrologene inn på tanken om
en nödvendighet som sto over gudene. Men
den religiöse oppfatning av verdensordenen
som resultatet av en guddommelig
skaperakt levde videre. Gjennom astronomiske
iakttakelser hadde prestene tidlig lært at
årstidene og deres mektige innvirkning på
alt levende er bestemt ved solens stilling
på himlen, dens forhold til andre
himmellegemer. Hver av planetene hadde sin egen
art, og i hver av dem trodde man at de store
skjebnestyrende gudene åpenbarte seg.
Denne tanken opptok grekerne i löpet av
det fjerde hundreåret f. Kr., og det var
först på grunnlag av den greske vitenskap
at a. ble utformet til et fast sluttet system.
Dette hviler på den hellenistiske
planetordningen i rekkefölge som går ut fra
planetenes avstand fra jorden, mens
babylonerne hadde en annen helt vilkårlig
orden. I den babylonske a. var månen, i den
greske solen den sentrale guddom. Det
fundamentale prinsipp at hver planet er
navngitt etter sin guddom og at karakteren av
denne guddom blir overfört til planeten,
er overtatt fra babylonerne.
Under innflytelse fra den vitenskapelige
astronomi fikk på gresk jord de opprinnelig
mytologiske forhold en matematisk
behandling. Å beregne et horoskop, d. v. s.
stjernenes stilling i et menneskes födsels-
214
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Wed Dec 3 01:42:20 2025
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/ntu/1/0117.html