ATEISME stund (noe som var ukjent for babylonerne) var en matematisk-astrologisk operasjon som krevde store fagkunnskaper. Astrologene ble ofte også kalt matematikere. Man vil ikke kunne forstå a.s herredömme om man bare fester seg ved den mytologiske siden. A. var en omfattende verdens-forklaring; dens bestikkende makt over de klareste og skarpeste tenkere helt frem til Tycho Brahe og Kepler bygde på dens konsekvent gjennomförte determinisme, den er det antikke uttrykk for den alt beherskende naturkausalitet. Alt som skjer er kausalbetinget og lovbundet, og gudene er like så maktlöse som menneskene. Da hver guddommelig inngripen var utelukket, kunnet a. lett havne i ateisme. Men det var en konsekvens som gikk over vanlige folks horisont. I den romerske keisertid som var gjennomsyret av a., ble astrologene betraktet som tegntydere og spåmenn. Folk flest forsto ikke den fulle og nödvendige konsekvens av den astrologiske determinismen, som kom i konflikt med en annen forestilling som er like så selvfölgelig for menneskene som kausalbegrepet, nemlig den om den frie viljen. Problemet om gudenes forhold til skjebnen er typisk gresk. Den forelå ikke i de orientalske religionene, der skjebnen var gudenes vilje. Se også Astralreligion. Litt.: L. Thorndike, A history of magic and experimental science 1—6 (London 1923—41); F. Boll, Sternglaube und Sterndeutung (4 ed. Leipzig 1930); K. W. Gundel, Sterne und Sternbilder im Glauben des Altertums und der Neuzeit (Bonn 1922); R. Eisler, The royal art of astrology (London 1947); M. P. Nilsson, Geschichte der griechischen Religion 2 (München 1950). G.S. ATEISME, (av græsk š&ðsoç, uten Gud) betegner et negativt forhold til Gud eller gudene. Den absolutte eller egentlige a. er rettet mot gudstroen overhodet, den relative eller uegentlige a. mot bestemte, historisk givne gudsbegrep og religionsformer. A. er dels teoretisk, dels praktisk. Innenfor den teoretiske a. er den naive eller førreligiøse a. et grensebegrep nedad for primitiv religion og ikke sikkert påvist. Den 215 reflekterte a. holder gudstroen for teoretisk uviss eller ugrunnet (skeptisk a.), foreldet og uforenlig med vitenskapelig erkjennelse (positivistisk a.), overflødig og skadelig (pragmatisk a. med tyngdepunktet i det psykologiske, moralske, sosiale eller politiske), et produkt av menneskelige følelsesbehov og forestillingsformer (relativistisk a., illusjonisme) eller selvmotsigende og tankeumulig (logisk a.). Praktisk a. (gudløshet, ugudelighet) arter seg dels som krenkelse av religionen (asebi, blasfemi, sakrileg), dels som forakt for de moralske bud, idet livet leves som om Gud ikke var til. Religionshistorisk. A.s normale basis er et religiøst miljø, som den stiller seg i mer eller mindre klar opposisjon til. I India kan både den opprinnelige buddhisme* og de religionsfilosofiske systemer Samkhya og Jaina kalles ateistiske, forsåvidt som gudene er depotensert, underkastet forgjengelighetens kretsløp (samsa’ra) og har mistet all religiøs betydning. I det gamle Hellas ble den tradisjonelle gudelæren tidlig undergravd av filosofisk skepsis. En kritisk religionsfilosofi finnes allerede hos Xenofanes, som påviste i hvilken utstrekning menneskene former gudene i sitt eget bilde. Deretter lærte Prodikos at menneskene dyrker som guder det de holder for nyttig, og Protagoras at mennesket er målestokken for alle ting. Konsekvent a. finnes hos Diagoras og især hos Theodoros »Atheos», som bekjempet gudstroen og nektet guddommelige vesener overhodet. Uegentlig var derimot den a. som drev Anaxagoras i landflyktighet til tross for hans lære om verdensfornuften (Nous) og enda mer den a. Sokrates* ble anklaget og drevet i døden for. Den a. som det polemiseres mot i Salme 10:4; 14:1 og Jer. 5: 12—14, har vært den praktiske a. Kirkehistorisk. A. i egentlig forstand er i hovedsaken et moderne fenomen i kristenheten. I eldre tid brukes ordet om den relative, uegentlige a. A. fant således de første kristne og deres motstandere gjensidig hos hverandre (Mart. Polyc. IX, Migne 5, 1036). 216