, Arianismen* ble beskyldt for a. fordi den reduserte Kristi guddom. Den a. som var gjenstand for polemikk i reformasjonsårhundret og videre, var en konfesjonell og delvis overhodet religiøs likegyldighet og skepsis som vokste fram under inntrykket av de grusomme religionskrigene sammen med renessansens nye, dennesidige livsorientering. Panteistisk, delvis også deistisk religiøsitet er blitt oppfattet som a. I 1619 dømte inkvisisjonen i Toulouse den antikirkelige, panteiserende filosof Lucilio V anini til døden på bålet for a. Cam p anella og Spinoza unngikk straffen, men ikke fordømmelsen. I 1692 ble deismen* satt under straff i Edinburgh som ateistisk mening. Moderne a. er en frukt av 1600- og 1700-årenes religiøse og politiske radikalisme. Avsnitt i dens utvikling markeres av den store franske revolusjon og revolusjonen i 1848. I England stanset de radikalere ånder stort sett ved deismens »naturlige teologi». Men allerede i Hobbes Leviathan (1651) og enda mer i Humes Natural History of Religion (1757) var den illusjonistiske teori om religionens utspring av uvitenhet og frykt utformet på en måte som ble grunnleggende for moderne a. I Frankrike, hvor grunnen var beredt gjennom Pierre Bayles skepsis og Gassendis materialistiske filosofi, innførte Voltaire den engelske deisme i dens sene, skeptiske form (Bolingbroke). I encyklopedistenes krets ble denne abstrakte deisme ytterligere fortynnet hos Helvetius med hans negative dom over all positiv religion og la Mettrie med hans rudimentære gudsbegrep og høye tanker om a.s gagnlighet. Viktig er det politiske innslag med front mot alliansen mellom kongemakt og kirke. At også Diderots utvikling gikk i retning av a., viser hans medarbeiderskap i ett av hovedverkene i a.s historie, Holbachs Système de la Nature 1780. For Holbach er gudene falske og fordervelige fantasibilder, jordens sanne svøper, skapt av uvitenhet og frykt. For fyrstene tjener religionen som påskudd for tyrannisk maktbegjær, for fol- 217 ATEISME ket er den en gift som lammer dets kraft og holder det nede i trelldom. Ateister skulle en egentlig kalle de tyranniske herskere som tar brødet fra det sultende folk for å skaffe umettelige hoffolk et liv i luksus. From er derimot ateisten, som vil føre menneskene »tilbake til naturen, til erfaringen, til fornuften». Guddomsrang tilkommer bare Naturen og dens »tilbedelsesverdige døtre», dyd, fornuft og sannhet. I H ébertistenes dyrkelse av fornuften fikk den ene av disse guddommer sin makabre kultus (terroristen J. R. Hébert d. 1794). 1700-tallets a. ble i første halvdel av 1800-tallet ført videre av menn som Schopenhauer, Comte og Feuerbach. Schopenh auer*, som bygde direkte på Humes illusjonisme, henførte religionen til viljen, og hans nei til gudstroen var en form for hans nei til livsviljen og livet selv. Dog var hans syn på religionen mindre ensidig enn vanlig hos ateister. Auguste Comte*, elev av Saint Simon, forsøkte å bestemme religionens plass i den sosiologiske utvikling. Religionen hører hjemme i det første av de »tre stadier», virker ennå etter i det annet og er endelig overvunnet i det tredje, »positive» stadium. Den tradisjonelle a.s frigjøring fra gudstroen er negativ og inkonsekvent. Som religionssurrogat innførte den aldrende Comte sin positivistiske »hum anitetsreligion». — Ludwig Feu erbach*, den ledende religionsfisolof innen det »hegelske venstre», utbygde engelsk illusjonisme og fransk a. til en samlet religionsteori (Das Wesen des Christenthums 1841). He gel* hadde unngått den mistanke for a. som rammet Fichte (»Atheismusstreit»). Men hans spekulative omtydning av religionen åpnet veien for en religionskritikk som under trykket av en reaksjonær politikk i kirke og stat raskt utviklet seg i radikal retning hos D. F. Strauss og Bruno Bauer. Feuerbachs grunddogme er at gudsforestillingen er en projeksjon av menneskets selvbevissthet (illusjonisme*). Teologi er antropologi*. Gudstroen, som engang var vern mot naturens tvang, er med fornuftens voksende herredømme over naturen 218