ATEISME blitt overflødig, negativ og destruktiv. Smedeordet ateist burde ikke brukes om den som nekter et guddommelig subjekt, men bare om den som fornekter de guddommelige predikater, kjærlighet, visdom og rettferdighet. Den sanne a. er liberal, gavmild og åpen. I forelesningene fra 1848 over religionens vesen er den politisk-sosiale tendens tydelig: menneskene skal forvandles fra gudsvenner til menneskevenner. Fra 1840—50-årene fører tre hovedlinjer fram til nutidens a.: den positivistiske, den revolusjonære og den tragisk-heroiske a. Den realistiske eller positivistiske a. fører linjen fra Holbach og Feuerbach videre uten store avvikelser. I annen halvdel av 19. århundre dominerte den naturvitenskapelige innstilling. Lægen Ludwig Büchner representerte en dogmatisk, materialistisk a., mens biologen Ernst Haeckels m onistiske filosofi ble religionserstatning i panteistisk retning. På monistkongressen i Hamburg 1911 uttalte kjemikeren Wilhelm Ostwald: »Vi erkjenner at for oss monister skyver vitenskapens begrep seg uimotståelig inn på den plass som gudsbegrepet tidligere inntok for mindre utviklede ånder» (scientism e). I vårt århundre har Sigmund Freuds forskninger og teorier skapt en a. grunnet på psykologisk illusjonisme (Totem und Tabu. Die Zukunft einer Illusion). Gjennom Freuds teori om gudsforholdet som en projeksjon av farsforholdet er Feuerbachs krav om teologiens overgang til antropologi blitt oppfylt: den er blitt til psykologi og psykopatologi. Freuds og beslektede teorier har bidratt meget til å utbre praktisk a. Den politisk-revolusjonære a. ble utformet i slagkraftige dogmer av Karl Marx* og Fr. Engels få år etterat Feuerbachs hovedverk kom ut. Religionen er skapt av naturens trykk. Men det aktuelle trykk som holder den ved like, er uretten i samfunnet. Religionen skjenker i fantasien det som er nektet i virkeligheten og tjener på den måten som »opium for folket». Men derved blir den et instrument i den herskende klasses hånd og en fiende av det under trykte folk. Dens utformning er da også til 219 enhver tid bestemt av klasseforholdene og overhodet av det materielle grunnlag (over bygningsteori). Kampen mot religionen må derfor ikke isoleres til det ideologiske plan, men gå hånd i hånd med en praktisk revolusjon av samfunnsgrunnlaget. I den russiske kommunisme ble den marxistiske a. praktisk politikk. Lenin bekjente seg fullt til »den vitenskapelige og materialistiske verdensoppfatning» med dens økonomiske religionsteori og revolusjonære a. Særlig aggressiv var Bakunin. Gjennom revolusjonen ble a. en maktfaktor og ble satt i første rekke blant oppgavene for Komintern (oppr. 1919). Propagandaen for a. skjøt fart under den energiske agitator Jaroslavskij, hvis dagsavis Bezbosjnik (»Den gudløse», grunni. 1923) ble gudløshetsbevegelsens hovedorgan. Påskedag 1925 ble »de gudløses forbund» opprettet og nådde i 1932 opp i et antall av 65.000 seller med 51⁄ mill. medlemmer, oppløst 1940. (Jfr Socialism.) Den tragisk-heroiske a. representeres overveiende av steile enkeltgjengere. Max S tirner hånte den Feuerbachske a. for dens mangel på konsekvens. Hans egen a. er et uttrykk for en desperat oppløsning av alle tilværets meningssammenhenger og en anarkistisk hevdelse av det suverene individ. Nietzsche* fant et teoretisk utgangspunkt i Feuerbachs illusjonisme, men hadde mer av Schopenhauers og Stirners menneskeforakt enn av Feuerbachs menneskevennlighet. »Overmennesket» tåler ingen Gud over seg, men gjør seg selv til gud. Kristendommens gamle gud er død, derfor vakler det gamle verdisystem i selve grunnlaget: det er den europeiske nihilisme. Botemidlet er en »omvurdering av alle verdier» i overmenneskeidealets aristokratiske, ateistiske og amoralske ånd. — Den tragisk-heroiske trossholdning i Nietzsches a. går igjen i den ateistiske gren av eksistentialfilosofien*. Til denne regnes Martin Heidegger, som utelukker ethvert meningsgivende prinsipp utenfor den menneskelige subjektivitet. Äpent bekjenner Sartre seg til a. og oppfatter sin eksistensialisme* som et forsøk 220