på å trekke alle konsekvenser av en ateistisk posisjon. Ingen Gud gir tilværet mening eller setter en norm. Alt avhenger av menneskets frie valg. Gudsbegrepet uttrykker den selvmotsigende forening av to uforenlige eksistensformer, bevissthetens og tingenes (pour-soi og en-soi). En slik gud vil mennesket selv være, derfor er mennesket en fåfengt lidenskap. Systematisk-prinsipielt. Grensen mellom a. og forskjellige former for skeptisisme¥*, deisme*, panteisme* och agnostisisme* kan være uskarp, men a.s kjennemerke er at den ikke omtyder eller forholder seg spørrende overfor religionens gjenstand, men fornekter den. Denne negative holdning arter seg innenfor den vestlige kulturkrets som en opposisjonsbevegelse mot kristendom og kirke. Den henter sin styrke fra kirkens svakhet, og a. av krenket idealitet og skuffet søken etter Gud er ingen sjeldenhet. At religionen så oppfattes som en i seg selv skadelig og reaksjonær makt, er forståelig, men historisk og saklig uriktig. — Forbindelsen mellom a. og o p p 0-sisjon kan også være mer komplisert. Det synes som om selve protestholdningen overfor en eller annen jordisk autoritet disponerer for en tilsvarende opposisjon mot innbegrepet av all autoritet, Gud. På den måten kan a. tjene som en symbolsk befrielse fra trykkende autoritetsforhold overhodet. Også personlige nederlag kan søkes kompensert ved a. Overhodet står a. under samme psykologiske lover som religionen selv, uten at dette avgjør sannhetsspørsmålet. I det virkelige liv kan de forskjellige motiver være sammenfiltret. Falsk identifikasjon av menneskelig og guddommelig autoritet bør motvirkes både av religionens tilhengere og motstandere. — I bedømmelsen av a. bør en vokte seg for falsk forenkling. A. spenner fra en humanisme med høy etisk idealitet og ekte sosial patos til en idéløs vulgær-a. og en dypt inhuman dyrkelse av politiske, nasjonale og biologiske avguder. — A. kan kalles et sykdomssymptom, men sykdommen kan være forskjellig lokalisert: i det religiøse, sosiale og politiske miljø eller i ateisten selv. Me- 221 ATHANASIUS ningsløst er det å ville undertrykke den med makt, utsiktsløst å motbevise den rasjonelt. Derimot vil en kritisk prøvning av dens argumenter, sammen med en tilsvarende prøvning av kristendommen, kunne bidra til en saklig vurdering av svakheten og styrken i dens posisjoner. Praktisk kan man søke å unndra den dens sterkeste argument: argumentet ut fra kirkens holdning og de kristnes liv. Den kristendom som skal kunne overvinne a., må ha en stor overbevisningskraft. Litt.: Fr. A. Lange, Geschichte des Materialismus 1—2 (7 ed. Leipzig 1902); J. S. Blackie, Natural history of atheism (New York 1877); R. Flint, Anti-theistic theories (3 ed. Edinburgh 1885); Fr. Mauthner, Der Atheismus und seine Geschichte im Abendlande 1—4 (Stutig. Berl. 1920—23; tendensiøs); C. Fabricius, Der Atheismus der Gegenwart (Göttingen 1922); K. Algermissen, (katolsk ekspert), Die Gottlosenbewegung der Gegenwart und ihre Überwindung (Hannover 1933); L. N. Lenin, Religionen. Fra artikler og brev. Overs. 7T. Elster (Oslo 1932); W. Sens, Karl Marx. Seine irreligiöse Entwicklung (Halle 1935); H. de Lubac, Le drame de l'humanisme athée (4 ed. Paris 1950; eng. Overs. 1950; kat., god); J. Maritain, La signification de l'athéisme contemporain (Paris 1949; kat., kort, god); O. Valen-Sendstad, Fra troens slagmark. Kristendom og a. (Bergen 1950). J.B. H. ATHANASIANSKA TROSBEKÄNNELSEN, se Oldkirkelige symboler. ATHANASIUS (f. 293 el. 295, d. 373), patriark av Alexandria og en av den greske kirkes store kirkelærere. Han vokste opp i et kristent miljø med kulturinteresser, samtidig som han i sin ungdom også ble fascinert av eneboeren Antonius, hvis biografi han siden skrev. A. var diakon og sekretær hos biskop Alexander av Alexandria da den arianske strid brøt ut 318. A. tok straks bestemt standpunkt mot Arius. I 325 fulgte han sin biskop til kirkemøtet i Nikæa, hvor han opplevde formuleringen og vedtagelsen av den ortodokse lære om Kristi guddom. Siden skulle han gjennom hele sitt lange liv bli den urokkelige forsvarer av den nikænske ortodoksi. I 328 døde Alexander, og A. ble hans etter- 222