ATHANASIUS følger som patriark av Alexandria, idet patriarkatet må regnes for opprettet på Nikæa-møtet. Han ekskommuniserte Arius og hans tilhengere, samtidig som han styrket menighetene og presteskapet i den ortodokse tro ved sine årlige påskebrev og ved visitaser hvor A. var ledsaget av mange biskoper og en begeistret folkeskare. Men hans motstandere var også virksomme. En serie av beskyldninger ble fremsatt mot A. fra ariansk hold. Han skulle være valgt og viet til biskop på urettmessig måte; han skulle ha misbrukt sin stilling til å avkreve egypterne skatt; han skulle ha støttet en opprører med penger, beordret en av sine prester til å begå helligbrøde og latt en av sine motstandere myrde. Han ble stevnet for keiserens domstol i 330, men frikjent. I 335 måtte han møte for konsilet i Tyrus, hvor den eusebianske majoritet erklærte ham for avsatt. Av keiseren ble han så landsforvist til Gallia og slog seg ned i Trier og opprettet forbindelse med Vestens kirkemenn. Da Konstantin var død 337, kunne han vende hjem og ble hilst med jubel i Alexandria. Han hadde tydelig folkemassene på sin side. Eusebianerne fremsatte på ny beskyldninger mot ham og lot ham avsette på en synode i Antiokia 339. A. māåtte flykte, og reiste nå til Rom hvor en synode erklærte ham for uskyldig. Hans denne gang 6 års opphold i Vesten fikk store kirkehistoriske følger, idet Østens munkevesen nå ble kjent av vesterlendingene og etterlignet. Først da en synode i Sardika 344 hadde forlangt A. gjeninnsatt, og da motbiskopen var død 345, kunne A. 1346 vende tilbake til sitt bispesete. Tilbakekomsten formet seg som det rene triumftog. Nå fulgte 10 fredelige år da A. utfoldet sin største litterære aktivitet. Vestens keiser Konstans døde imidlertid 350, og hermed mistet ortodoksien sin støtte. Etterfølgeren Konstantius stod på eusebianernes side, og to synoder i Arles og Milano 353 og 355 erklærte under keiserens kraftige påtrykk A. for avsatt. Soldater omringet i 356 en kirke i Alexandria hvor A. forrettet gudstjeneste, for å ta ham til fange, men han unngikk fengsling og flyktet ut i ørkenen, hvor han oppholdt seg blant munker 223 og eneboere i 6 år, opptatt med litterær virksomhet. En ariansk motbiskop ble innsatt. Den kristendomsfiendtlige keiser Julian (361—63) ville ikke gripe inn i de dogmatiske stridigheter og lot de forviste biskoper vende tilbake. Bispestolen var blitt ledig, idet motbiskopen var myrdet 361. A. forsøkte nå å forlike de moderate arianere med de ortodokse. Julian kom imidlertid snart til å betrakte A. som farlig og beordret ham landsforvist. Da han for fjerde gang gikk i eksil høsten 362, sa han til den sørgende folkeskare: »Det er en lett sky som vil drive forbi.» Han kunne dengang ikke vite at Julian skulle falle i et slag neste år, og at Romerriket snart igjen skulle få en kristen keiser. I 363 vendte A. igjen tilbake, men da den arianske keiser Valens var kommet på tronen 365, mätte han ennå en gang gå i landflyktighet for noen måneder inntil keiseren kapitulerte som følge av uroligheter i Alexandria og kalte ham tilbake. Av sitt episkopats 46 år var A. 20 år i eksil og hele tiden i polemikk mot arianerne. Han forfattet en rekke verker av dogmatisk, polemisk, historisk og eksegetisk innhold. Viktigst er »Oratio contra gentes», »Oratio de incarnatione verbi», »Orationes contra Arianos», »Apologia contra Arianos» (med aktstykker), »Epistola de decretis Nicaenae synodi» og hans påskebrev (13 bevart i syr. overs., ellers fragmenter). »A.s livshistorie faller sammen med det 4. århundres dogmehistorie» (Harnack). Han spilte ikke bare hovedrollen i kampene om den nikænske ortodoksi, men han formådde å prege den fremtidige læreutvikling ved sin urokkelige fastholden av ortodoksien. Han var dog ikke stedig i sin fastholden av ordet ópo0úoto;, (vesensidentisk), en terminus som han selv har brukt meget lite utenfor polemikken mot arianerne. For ham var det saken det gjaldt, og derfor kunne han på en synode i Alexandria 362 også anerkjenne homoiusianerne (av gresk öópowoústoc, vesenslik) som brødre, da han var blitt forvisset om at de i sak mente det samme som tilhengerne av ortodoksiens formel. A.s dogmehistoriske betydning beror ikke på noen rikdom av idéer, men på hans kon- 224