(fra 1913) har ved senere tillegg fått særskilt ritual til bruk ved b. samt en ordning for skole- og ungdomsgudstjeneste. En ordning for »Børnegudstjeneste» er tatt inn i den »Vejledning i den danske Folkekirkes Gudstjenesteordning» som de danske biskopper gav ut i 1949. (Jfr Kyrkohandbok.) Enkelte steder er b. blitt følt som en kirkelig konkurrent til den mer spesielle søndagsskole-form som i første rekke er arbeid fram av særlige legmannsorganisasjoner innenfor de evangeliske kirker. I den seneste tid har det også enkelte steder kommet krav om å få så meget gudstjeneste og så lite skole som mulig ved b., men stort sett synes nå disse to former for kirkens omsorg for barna å utfylle og støtte hverandre. Bestemmelsene om hvor ofte der kan holdes b. i steden for vanlig høymesse veksler fra land til land. Ved b. kan der enten holdes preken, eller det kan i steden være en samtale med barna eller begge deler. Bekjente er den norske biskop Johan Lundes barneprekener (»Barneprekener», Oslo 1930, oversatt til dansk Khvn 1932 og til svensk Uppsala 1932). Den mer prinsipielle side av spørsmålet om b. er behandlet inngående spesielt av tyske kirkemenn og liturgikere, og meningene brytes gjerne om hvor vidt b. bør ha et særlig ritual eller ikke. På den ene side blir det hevdet at barnet bør ha en enkel og kort gudstjenste hvor alt er avpasset etter dets spesielle utviklingstrin og forutsetninger, mens andre fremhever at barnet bør oppdras til å føle seg hjemme ved den vanlige høymesse, som det likevel senere i livet skal ta del i. Enkelte reformerte kirkesamfunn har forsøkt en mellomvei og bare latt barna få særlig gruppeundervisning f. eks. i sakristiet under selve prekenen. I den senere tid har man enkelte steder — bl. a. i England — forsøkt å gjøre alvor av at barnet ikke er en voksen i miniatyr (d. v. s. en forenklet høymesse), men at det er noget sui generis og at dets gudstjenste bør være deretter. I første rekke har man da villet aktivisere dem og latt barna selv for en stor del få lede sin egen gudstjeneste. Litt.: Der Kindergottesdienst, månedlig siden 273 BARNEKĀÄR HOS GUD 1890, Bremen; R. Emlein, Der Kindergottesdienst, (2 ed. Göttingen 1921); Theorie und Praxis des Kindergottesdiensts (Gütersloh 1928). H. F. BARNEKÅR HOS GUD. Synet på det personlige gudsforhold som et b. er karakteristisk for kristendommen. Der finnes vel ansatser til det også i andre religioner, hvor talen om Gud som fader jo ikke er ualminnelig, men på polyteistisk og panteistisk bakgrunn får opfatningen av b. et mer eller mindre fysisk preg. Bibelsk. I den gammeltestam en tlige åpenbaringsreligion står skapelsestanken på vakt mot neddragningen av b. i det fysiske. Og idet Gud først og fremst erkjennes som Herren, som suverent utvelger sitt folk, blir dette fornemlig betraktet som hans tjener. Men med tanken på hans faderlige kjærlighet til Israel kalles folket også Guds sønn (2. Mos. 4:22; Hos. 11:1) og de enkelte israelitter som medlemmer av Det utvalgte folk Guds barn (5. Mos. 14:1; Jes. 1:2; 63:16; 64: 8; Jer. 3: 19; 31:9, 20; Mal. 2:10), spesielt kalles den davidiske konge og navnlig endetidens Guds sønn (2. Sam. 7:14; Ps. 2:7; 89: 27). B. beror da ikke på en fødsel av Gud — de uttrykk som peker i den retning er kun billedlige (5. Mos. 32:18; Ps. 2: 7) — men på en utvelgelse, en adopsjon, hvorved Israel har fått barnerett og barneplikt (Jes. 63: 16; 5. Mos. 14:1 f.; Mal. 1:6; 2: 10 f.). I apokryferne treder et mer individuelt og etisk motiv fram, i det den retfærdige (jøde) kalles Guds barn (Visd. 2: 13, 18). I N.T. trær i og med åpenbaringen av Kristus som Guds sønn også erkjennelsen av de troendes b. i forgrunnen. I Jesu egen forkynnelse er selve begrepet b. forholdsvis sjeldent, men det ligger implicite i hans stadige betoning av Guds faderlighet. Korrelatet til denne er dog ikke Israel som folk, heller ikke alle mennesker som sådanne; når Jesus taler om Gud som fader, er det alltid i relasjon til seg selv: »min fader», og til disiplene: »eders fader», og det således at det siste forhold er formidlet ved det første, idet Jesus er Guds egentlige sønn, »Sønnen», som det særlig understrekes hos Johannes (den enbårne sønn, 1:14, 18; 274