BARNEKÅR HOS GUD 3: 16), men også kommer til klart uttrykk hos synoptikerne (Matt. 11:27 par. Mark. 13: 32). Når han uttrykkelig taler om Guds barn (vioì roð Deod) eller om sine »brødre og søstre», er det med tanken på dem som gjør hans himmelske faders vilje (Matt. 12:45 par.) eller likner Gud i sin etiske holdning (Matt. 5:9, 45; Luk. 6: 35; Matt. 13:38: rikets barn) eller i sin himmelske herlighet (Luk. 20:36). Det vesensslektsskap med Gud som således karakteriserer hans barn synes dog, etter synoptikerne, kun å bero på en adopsjon, ikke en fødsel av Gud. I Jesu forkynnelse hos Johannes er dog tanken om en sådan indirekte uttalt i samtalen med Nikodemus om gjenfødelsen av vann og ånd (3:3, 5), altså knyttet til dåpen og til troen (3:5 f.). I den apostoliske forkynnelse klinger disse motiver igjen. For Paulus er b. et korrelat til rettferdiggjørelsen ved troen alene (Gal. 3:26) formidlet ved d åpen (3:27), og er likesom rettferdiggjørelsen nærmest uttrykk for en ny rettsstilling overfor Gud, innsettelse i sønns sted (vioeota, adoptio filiorum) og det derav følgende sønnekår (Gal. 4:5; Rom. 8: 15; Ef. 1:5). At Gud har »sendt sin sønns ånd i våre hjerter» (Gal. 4:6) er ikke årsaken til b. men følgen av det og vitnesbyrdet om det. I Rom. 8: 14f. er tanken den samme; det er ikke Åndens drift som gjør de troende til Guds barn, den er kun et bevis på at de er det. Når Paulus nemlig taler om barnekårets ånd i motsetning til den tidligere trelldoms ånd, betyr det ikke en ånd som skaper barnekår, men en ånd som hører til og som vitner om b. (v.16). Paulus’ interesse av å betone de troendes b. er fremfor alt å hevde deres frihet fra lovtrelldommen (Gal. 4:1—4; 5:18), deres frimodighet overfor Gud, motsatt den tidligere trellefrykt (Rom. 8:15), og deres arverett til Guds rike (Gal. 4:7; Rom. 8:17). I så måte har de fellesskap med Kristus som Guds egentlige sønn, som både er midleren, ved hvem de er blitt Guds adoptivbarn (Gal. 3:26), og den førstefødte blant mange brødre som de skal bli likedannet med i herlig 275 het (Rom. 8:29; Fil. 3: 21). Forsåvidt som legemets forløsning ennå utestår, er b. ennå gjenstand for h å p (Rom. 8: 23 f.). Men om der således begrepsmessig må skjelnes mellom adopsjonen og åndsmeddelelsen, så hører for Paulus de to ting så uløselig sammen at b. faktisk også inneslutter en gjenfødelse. I de eldre Paulusbrev mangler visstnok dette begrep. Han taler isteden om en ny skapelse (2. Kor. 5: 17); Gal. 6: 15; Ef. 2:9) og om vandringen i et nytt levnet (Rom. 6:4). Men i Tit. 3:5 finner vi selve uttrykket gjenfødelse (maXiyyeveoia) om en fornyelse som er formidlet ved den Heilige Ånd og dåpen. Dermed er overgangen gjort til Joh ann es, som i prologen til sitt evangelium (1: 12f.) om de troende sier både at de har fått ret til å bli Guds barn — hva der minner om adopsjonstanken hos Paulus — og at de er født av Gud. I sitt første brev kommer Johannes gang på gang tilbake til fødselen av Gud (2:29; 3:9; 4:7; 5:1, 4, 18). De kristne ikke bare kalles Guds barn, men de er det (3:1); hans sæd er i dem (3:9), og når Kristus åpenbares, skal de bli ham like (3:2, sml. Rom. 8: 29; Fil. 3: 21). Men likeså sterkt som Johannes betoner de troendes fødsel av Gud, understreker han nødvendigheten av deres etiske likhet med ham: å gjøre rettferdighet (1. Joh. 2: 29), og ikke å gjøre synd (3:6, 9 f.) er kjennemerket på fødselen av Gud. Dermed er det da også sagt at denne ikke er tenkt fysisk, men som en fødsel av Ånden (Joh. 3: 5 f.)formidlet ved Guds ord. Om det siste middel ikke uttrykkelig er nevnt hos Johannes, danner hans tale om »Guds sæd» 3:9 åpenbart en parallel til 1. Pet. 1:23, hvor gjenfødelsen sies å være formidlet ved den levende Guds ord. (sml. også Jak. 1:18), likesom Peter likner sine lesere med nyfødte barn (2:1). Det eiendommelige uttrykk 2. Pet. 1:4 »delaktige i den guddommelige natur» sikter vel kun til den på gjenfødelsen hvilende hellig- og herliggjørelse. Hebreerbrevet, som så sterkt fremhever Kristi guddom, betoner på den annen side også at de troende er den menneskevordne Guds sønns brødre (2: 11 ff.). 276