BEGRAVELSE Store Bededag og holdes ennå på fjerde fredag etter påske, men i tiden etter krigen har det vært megen tale om å henlegge den fast til 5 mai (dagen for tyskernes kapitulasjon i Danmark i 1945). Den største vanskelighet her vil bli å forene bededagens gamle botstanke med den nye datos karakter av glede og fest. De fleste tyske landskirker har også en »Buss- und Bettag» enten ved kirkeårets slutning (Preussen 1892 og i Sachsen) eller i fastetiden før påske (Syd-Tyskland). Litt.: Norsk kirkeblad 1915; G. Lindberg, Kyrkans heliga år (Sthm 1937). H. F. BEDJARRÖRELSEN, se Renquist, Henrik. BEGRAVELSE. 1. Religionshistorisk. Opp gjennom tidene har de forskjellige folkeslag og kultursamfund behandlet sine avdøde på meget forskjellig måte, men der er likevel to tydelige hovedtyper: 1. likene begraves i jorden; dette synes å være det eldste, og 2. likbrenning. Ofte blir begge måter brukt side om side, som hos grekerne og romerne. Det er bare få og lavtstående folk som kaster liket bort for fugler og rovdyr eller spiser opp den døde hvis krefter og gode egenskaper de derved tror de kommer i besiddelse av. Behandlingen av de døde og b.-formene henger ofte sammen med vedkommende folks syn på det legemlige liv og deres forestillinger om livet etter døden. Likbrenning synes å være mer vanlig der hvor legemet tildels sees som et fengsel eller et hylster for sjelen, mens de folk som sterkere betoner sammenhengen mellom det legemlige og det sjelelige liv, foretrekker å begrave liket i jorden eller endog å balsamere det. De forskjellige skikker ved b. har stort sett to formål: 1. dels å forhindre at den døde går igjen og volder skade, og 2. dels å hjelpe og hedre ham og således bekrefte samhørigheten mellom ham og de gjenlevende. Da b.-skikkene overalt er meget tradisjonsbundet, kan mange seremonier henge igjen — mer eller mindre uforstått — i generasjoner og århundrer etter at den opprinnelige og tilgrunnliggende forestilling er forandret eller forsvunnet. Den skikk f. eks. å legge grønt granbar på større eller mindre 295 strekninger av likfølgets vei oppfattes nå gjerne hedrende og som et symbol for det evige liv, men det er ikke umulig at dette opprinnelig har vært ansett som et middel til å beskytte seg mot den avdøde — på samme måte som man også f. eks. kunne binde den avdødes ben sammen eller stikke nåler under fotsålene hans for å hindre ham i å gå igjen. 2. Palestina. B. uten forutgående brenning var det vanlige hos israelittene som hos de fleste semittiske folk. Likbrenningen som ble så almindelig i store deler av romerriket i århundrene nærmest før Kristi fødsel, leser vi bare unntagelsesvis om hos israelittene. Denne fremgangsmåte skulle bare benyttes som en særlig streng straff ved grovere synder (3. Mos. 20: 14 og 21:9). Men selve b.-måten har vært nokså forskjellig også i Palestina. Arkeologiske funn og flere utsagn i G. T. forteller oss det. I Østjordanlandet synes det lenge å ha vært vanlig å legge liket i enkle stenkister, dannet av løst sammenføyde stenplater. Vi hører et par ganger også at liket ble begravet i huset (1. Sam. 25:1). Ellers var b. i huler det mest almindelig brukte, og likene ble lagt enten i fordypninger i hulens gulv eller i hyllelignende benker i veggene. Særlige likkister var ukjente i Israel. Også N.T. gir oss mange detaljer ved den israelittiske b. i senjødisk tid: liket ble vasket (Ap.G. 9: 37), salvet (Joh. 19:3839) og svøpt i linklær (Joh. 11:44). Liket ble ofte båret på en åpen båre (Luk. 7:14) og med sørgesang og musikk ledsaget til graven (Matt. 9:23) — ofte straks etter at døden var inntrådt (Ap.G. 5:6 og 10). Gravene lå alltid utenfor byene eller i haver, og i senere tid kalket man dem (Matt. 23:27) for å advare forbifarende at de ikke skulle bli urene ved å berøre dem. Det er ytterst sjelden funnet innskrifter på gravene i Palestina. 3. Kristen b. I kristendommen er det ikke bare pietetshensyn som gjør seg gjeldende ved b., der kommer noe større og viktigere til: de troendes legemer er Den hellige ånds tempel (1. Kor. 6:19), og i trosbekjennelsen lyder ordene om »kjødets oppstandelse» (resurrectio carnis). Den kristne kirke opp- 296