tok i begynnelsen hule-b. (katakombene) fra jødene. Senere ble jord-b. anvendt, og med tiden utviklet b. seg til en viktig religiøs handling hvor prestene medvirket. Den døde ble ført til sit hvilested med fakler og under salmesang, men ble ikke smykket med blomster som i hedenskapet, både fordi Kristus selv døde tornekronet og fordi de kristne ventet en bedre, en ærens uvisnelige krans (1. Pet. 5:4). Ved gravene ble det ofte holdt nattverd — særlig på årsdagen for martyrenes død. Med tiden ble gravstedene samlet omkring kirkene. Geistligheten og fornemme legfolk ble gjerne gravlagt under selve kirkegolvet, og rangordningen ble avgjort etter avstanden fra høyalteret hvor helgenlevningene (relikviene) lå. I middelalderen og langt inn i den nyere tid ble b. i selve kirken stadig hyppigere og ble til slutt en fare for sunnheten. I 1805 ble det derfor forbudt i Danmark-Norge å begrave lik inne i kirken. Tidlig i middelalderen begynte man å lese messer for den døde. Det var den alt mer dominerende tanke om nattverden som en offerhandling (messeoffer) og læren om skjærsilden som sammen førte til en stadig større utbredelse av disse sjelemesser (r e q u i e m-messer). Reformasjonen avviste fullstendig hele denne tankegang, men reformatorene selv bidro ikke mye med positive og konkrete bestemmelser og forslag om formene for b. Også i Norden har visse middelalderskikker holdt seg ved b. like opp til vår egen tid, f. eks. »sjelerin ging» og ved b. har det ennu mer enn ellers vært ganske store avvikelser mellom gjeldende skikk og bruk og de rituelle forskrifter. Hertil bidro i Danmark—Norge også den omstendighet at prestene i sine håndbøker bare hadde korte og mangelfulle anvisninger om deres medvirken ved b. Danmarks og Norges Kirkeritual 1685) inneholder egentlig bare et ganske kort ritual for den akt i b.-seremoniene som nu gjerne kalles jordfestelse (se denne art.), og først i de to seneste norske alterbøker (1889 og 1920) er det et mer fullstendig ritual for b. Disse ritualer er til dels utformet etter de svenske håndbøker, som alltid har 297 BEGRAVELSE hatt en ganske fyldig liturgi for b. Dette gjelder også om den siste svenske Kyrkohandboken fra 1942. Også Finlands ritual står her det svenske nær. Danmark har ennå ikke fått noe nytt, lovlig vedtatt b.- ritual, men et par uoffisielle ordninger er likevel i bruk. I kirkens historie har det vært forskjellige oppfatninger om selve b. og hvem b.- seremoniene i første rekke angår. I oldkirken blede hedenske dødsklager ansett som uforenlige med kristen tro (Tertullian), men b.s sørgekarakter øket i middelalderen samtidig som kirkens gjerning ved b. i stadig større grad konsentrerte seg om å hjelpe den avdødes sjel. De evangeliske kirker har alltid villet unngå enhver offentlig og kirkelig-liturgisk forbønn for de døde, men har på den annen side bare sjelden forsøkt å forby den enkelte troende å gjøre det i den private andakt. Det 17. og 18. årh. understreket ved b. særlig den kirkelige hedersbevisning mot den avdøde, og jo lenger likprekenen var, jo mer hedrende ble den ansett for å være. Opplysningstiden la hovedvekten på den sentimentale »rørelse» ved å framheve den gjenlevendes sorg og gravens stille fred. De prinsipielle spørsmål om b. og b.-ritualene har oftere vært fremme i den praktisk-teologiske debatt. Kliefoth hevdet f. eks. at vi ikke skal be for de døde, men at vi sammen med dem ber til Gud fordi vi alle er forenet i Kristi legeme som er kirken. Andre har hevdet at ved b. er handlingens symbolske del rettet mot den d ø d e, mens dens homiletiske del gjelder de levende. I den senere tid har man fra kirkelig hold forsøkt å komme bort fra den forholdsvis nye, men alt mer omseggripende skikk med et flertall »kranspålegninger». Man peker da på de ofte alt for personlige og helt ukontrollerbare »taler» som gjerne holdes ved denne anledning. Det norske bispemøtet henstillet i 1932 at kranspäålegning ikke burde finne sted, men dette er bare i meget liten utstrekning blitt tatt til følge. Særlig utover landsbygden er b. i jorden ennå det vanlige, men siden slutten av 19. århundre har likbrenning (kremerin g) 298