Allerede i N. T. ser vi hvordan helbredelsens nådegave legges i hendene på et kirkelig embete: de eldste i menigheten (Jak. 5:14), og handlingen skal skje med olje. En senere kirketid nøyet seg ikke med dette, men innviet og velsignet både oljen, dåpsvannet og andre ting som skulle brukes i kirken og ved de gudstjenstlige handlinger. I tidens løp ble det også nøye bestemt både hvilken kirkelig embetsgrad som kunne utføre de og de b. og hvilke ord og formler som skulle brukes ved de forskjellige tilfeller. Vi får et begrep om mangfoldigheten i b. ved å høre at de i middelalderen omfattet så å si alt — like fra salving og kroning av konger og fyrster, innvielse av klosterfolk, kirker og det liturgiske utstyr og helt ned til velsignelsen av kveg, amuletter, våpen og billeder. B. fikk derved en viss likhet med s a k r amentene, og lenge var grensen mellom disse og andre sakramentale handlinger (sakramentalier) uklar. Men i høymiddelalderen ble sakramentenes antall satt til sju, resten var sakramentalier og berodde på kirkens, ikke på Kristi egen innstiftelse. Fra rituelt synspunkt deles sakramentaliene igjen i 1. besvergelser (exorTcCcismer*), 2. velsignelser (benediks]joner), og 3. høyere vigslinger” (konsekrasjoner). Etter sin virkekraft inndeles b. i 1. de som gir varig hellighetskarakter (benedictiones constitutivæ) som f.eks. innvielse av kirker, alterkalker o.l. og 2. de som mer består i rituelle forbønner (benedictiones invocativæ) som blir lest f.eks. over matvarer o. 1. Disse siste b. bibringer bare et timelig eller åndelig gode uten at tingene i seg selv derved blir forandret. Men ved begge disse inndelingsmåter er grensen flytende, og det er i mange tilfeller uklart, når den ene eller den annen form for b. er nødvendig. Formularene ved b. ble kraftig redusert ved Romerkirkens store ritualrevisjoner omkring år 1600 og samlet i prestens spesielle håndbok, Rituale. »Rituale Romanum» inneholder nu et appendiks med over 500 b. Nye kommer stadig til, så som vel- 11 321 BENEDIKSJONSHANDLINGER signelse av telegraf, jernbane, kraftstasjoner o. s. v. Legfolket i de katolske kirker har ingen plikt til å bruke sakramentaliene og b. da de bare er nyttige, men ikke nødvendige for frelsen. Men menigmann blir oppmuntret til å bruke b. for å styrke den personlige andakt og få større del i kirkens fylde av velsignelse. Det er ofte hånden som brukes ved b. (m an u a l-benediksjon). En spesiell form er den apostoliske benediksjon som paven gir ved høytidelige anledninger og på spesielle kirkelige festdager da han velsigner de forsamlede menneskemasser foran Vatikanet. Ellers brukes ofte på forhånd innvidde ting som middel ved b., således spesielle velsignelseskors og fremfor alt v¢ievann som særlig brukes i forbindelse med korstegnet som har en rik og mangfoldig anvendelse både i privatandakten, i gudstjenesten og ved rituelle handlinger. Reformasjonen stillet seg både teoretisk og praktisk avvisende overfor de fleste romerske sakramentalier og hevdet at all velsignelse av personer og ting må skje utelukkende i forbønnens form. De protestantiske kirkesamfunn har dermed forkastet b. constitutivæ og hevder f. eks. at det er bruken av kirken som helliger den, ikke selve innvielsen e. 1. Men også de evangeliske kirker har i en noget avbleket betydning beholdt visse b. som nu mest kalles innvielse, vigsling o. 1. Hithen hører fremfor alt ordinasjonen*, men også andre kirkelige handlinger som kon firmasjon*,brudevigsel*,innvielse* av diakonisser og andre menighetsarbeidere, misjonærer o.s.v. og dessuten vigsling av kirker og kirkegårder. Bortsett fra håndspåleggelse* er her alle andre ytre midler ved disse b. utelatt, og det primære, ja eneste middel er lesing av Den hellige skrift samt bønn og forbønn (Grundtvig: »Ordet kun helliger huset»). Evangelisk teologi har stort sett vært tilbakeholdende, ja likefrem taus over for disse mer praktisk-kirkelige spørsmål om velsignelser og innvielser. Men det er ikke uten betydning at lovgivningen har særlig strenge straffer mot profanering av kirker 322