och andlig berusning i allmänhet tillhör först det himmelska livet efter döden. Någon evangelisk försoningstanke torde ej ingå i B:s åskådning. Hans fromhetstyp har dock i synnerhet i de pietistiska väckelserörelserna vunnit en vid spridning även inom den evangeliska kyrkan. Litt.: B:s samlade skrifter äro utgivna ay Mabillon (Paris 1667) och omtryckta i Mignes Patrologiae cursus completus (ser. lat. 182—185, Paris 1854—55). Litt. består närmast av biografiska och kyrkohistoriska arbeten. Bland dem må nämnas: G. Hüffer, Vorstudien zu ciner Darstellung des Lebens und Wirkens des heiligen B. (Münster 1886); E. Vacandard, Vie de S:t B., I—II (Paris 1895); E. Janauschek, Bibliographia Bernhardina (Vindobonæ 1891, närmast en förteckning av textsaml.); A. Hjelm, Den helige B. och Abelard (Lund 1898) ; M. C. Slotemaker de Bruine, Het ideaal der navolging van Christus ten tijde van B. (Wageringen 1926); Hilde Fechner, Die polit. Theorien d. Abtes B. in seinen Briefen (Bonn 1933); J. Leclerque, S. Bernard mystique (Paris 1948). — Ett försök till motivhistorisk strukturanalys har gjorts av O. Castrén, B. (diss. Lund 1938). O. C. BESPOTTELSE. Det greske Bacopa betyr ikke bare gudsbespottelse (sv. hädelse) men er mer omfattende enn det moderne blasfemibegrep og omfatter også spott overfor mennesker, og derfor kan det stundom være tvilsomt hvorvidt de bibelske forfattere når de bruker uttrykket Baoepia, har villet stemple saken som gudsbespottelse eller bare som smedelse av mennesker. Sikert er imidlertid, at det bibelske begrep b. omfatter ikke bare den likefremme bespottelse av Gud, men også den indirekte krenkelse av hans ære som skjer, idet sådant som hører ham til, smedes eller forhånes. Det gjelder således hans navn som uttrykk for hans åpenbaring (3. Mos. 24: 12; Rom. 2:24; 1. Tim. 6:1), Guds ord (Ap.G. 13:45; 18:6; Tit. 2:5) Jesus Kristus (Matt. 27:39 og par.) eller hans navn (Jak. 2:7), Guds Änd (se nedenfor), men også andre oververdslige vesener som englene (2. Pet. 2: 10, 12; Jud. 8—10). B. består etter bibelsk syn dog ikke bare i spottende uttalelser om Gud og guddommelige ting, men også i den berøvelse av Guds 333 BESPOTTELSE ære som skjer ved at et menneske tillegger seg selv guddommelige prerogativer. Derfor blir Jesus av sine vantro motstandere beskyldt for blasfemi (Matt. 9: 3 par.; Joh. 10: 33—36; Matt. 26—65 par.). Omvendt står for de troende fornektelsen av Jesu selvvitnesbyrd som b., om enn dens skyldgrad i høy grad varierer etter klarheten av de vantros erkjennelse. Etter Moseloven skulle b. straffes med døden (3. Mos. 24: 10—16; 1. Kong. 21: 13). Også i N. T. bedømmes b. overmåte strengt. Såsnart jødene i synagogen begynner å spotte evangeliet, ryster apostelen støvet av sine føtter (Ap.G. 13:45 f.; 18:6). På den annen side ser vi at Jesus betegner krenkende ord mot ham, Menneskesønnen, som noe der enda kan tilgis; men samtidig erklærer han at b. mot den Hellige Ånd ikke er gjenstand for noen tilgivelse overhodet (Matt. 12:32; Mark. 3:28 f.; Luk. 12: 10). Forutsetningen for denne distinksjon må være at Jesu menneskelige person som sådan lett kan miskjennes, men er den i ham åpenbarede Guds makt erkjent som det den er, da er spott mot den uttrykk for en forherdelse som gjør anger og dermed også tilgivelse umulig. I oldkirken ble også vranglæren, såsom den arianske (jfr Arianisme), stemplet som b. fordi den berøvet Guds sønn den ære som tilkommer ham. I den middelalderlige kirke ble heresi bedømt om mulig ennå strengere og ofte straffet med døden, og i Calvins dom over antitrinitarieren Michael Servet gjenfinner vi ennå den samme strenghet. Det moderne toleranseprinsipp tillater ikke mer en så kategorisk dom over b. I de nyere tiders strafferett finnes der i høyden kun rudimenter av den gamle blasfemilovgivning. — En evangelisk kirke kan heller ikke ønske noen gjenopplivelse av den gammeltestamentlige strenghet, men må overlate den egentlige straff til en høyere domstol enn den menneskelige, om kirken enn må kreve av en stat som vil hvile på kristent grunnlag, at den ikke tåler offentlig forhånelse av det som for troen er hellig. Litt.: Lyder Brun, Segen und Fluch im Urchristentum (Oslo 1932); Om b. av Ånden: W. 334