BLINDVÅRD lingene og i de historiske skuespill. Sommeren 1867 ble han betatt av Grundtvigs »Søndagsbog», og under et Københavnopphold 1867—68 hørte han stadig Grundtvig preke og omgikkes ham. Det kommer nå en grundtvigsk ånd og tone i hans forfatterskap, merkbar i »Fiskerjenten» (1868), hvor den kulturåpne grundtvigianisme konfronteres med den dystre norske pietisme, og i diktcyklusen »Arnljot Gjelline» (1870) med emne fra Olav den Helliges saga, tilegnet Nordens folkehøyskoler. Han stod nå Christopher Bruun og de andre norske grundtvigianere nær. Ved Grundtvigs død 1872 regnet man både i Danmark og Norge med B. som retningens fremtidige leder. Men B. hadde aldri tilegnet seg det religiøse i grundtvigianismen, og han gjorde seg straks umulig i Danmark ved sine angrep på de nasjonalliberale og sitt krav om et pangermansk samarbeid med Tyskland. Snart skulle også hans utvikling føre til åpent brudd med kirke og kristendom. Etter et nytt Italia-opphold 1873—75 flyttet B. til gården Aulestad i Gausdal som han hadde kjøpt like ved Bruuns folkehøyskole, hans hjem for resten av livet. En artikelserie sommeren 1876 om »Vor nuværende Religionsforkyndelse» markerer hans begynnende kritikk av de kirkelige dogmer. Under lesning av Darwin og positivistiske og bibelkritiske verker, særlig Rydberg og Brandes, 1876—77, og under sammenstøt med den steile Bruun gjennomlevde han en religiøs krise som endte med bevisst brudd med kristendommen, markert ved hans tale »Om at være i sandhed» høsten 1877 i Studentersamfundet. Utviklingslæren ble nå hans religion som han forkynte i noen dikt med titelen »Salmer». Han kastet seg inn i polemikk med teologene, særlig Heuch, om bibelkritiske spørsmål. Novellen »Støv» 1882 var et angrep på det kristne udødelighetshåp, og samme år utsendte han en bearbeidet ovs. av et bibelkritisk verk av en hyperkritisk amerikansk forfatter, C. B. Waite, og året etter brosjyren »Tænk selv!» av den amerikanske ateistiske agitator Ingersoll. Dramaet »Over ævne» 1883 var et tendensdrama som skulle vise at kristen- 419 dommen var »over ævne» og derfor umulig; men det er et dikterverk som på religiøse sinn kan virke likefram oppbyggelig. En polemisk artikel om Gisle Johnssons teologi 1887 er et forarbeide til den store roman »På guds veje» 1889, som inneholder lange drøftelser av religiøse problemer og ender med at presten i boken blir omvendt til B.s credo: »Der bra folk går, der er guds veje.» Senere deltok han sporadisk i den religiøse debatt. Som dikter og politiker satte B. sinnene i voldsomt røre i 70- og 80-årene. De moderne samfunnsdramaer »En fallit» og »Redaktøren» (1877) vakte motsigelse, mens forkyndelsen av det monogame ekteskaps moralske krav i »En handske» (1883) forarget andre kretsèr. B. kom på dette punkt i strid med Brandes. Fra 1889 tok han med styrke opp kravet om Norges likestilling med Sverige eller oppløsning av unionen, og var i 90-årene etter eget utsagn »kun politiker». Også skuespillene fra denne tid behandler politiske emner (»Over ævne Il», »Paul Lange og Tora Parsberg»). Inntil sin død i Paris 1910 var han utrettelig virksom som dikter, artikelskribent og polemiker, opptatt av fredssak, de undertrykte nasjoners rett, målsak og mange andre spørsmål. Hans siste plan på dødsleiet var å skrive et dikt med overskriften »De gode gjerninger redder verden». Litt.: Fr. Bull i Norsk biografisk Leksikon bd. 1 (Oslo 1923) og F. Bull, F. Paasche og A. H. Winsnes, Norsk litteraturhistorie, bd. 4 (Oslo 1937); begge steder utførlig bibliografi, det siste sted også til B.s religiøse utvikling; J. Nome, B.s dikterproblem (Oslo 1934, om B.s religiøse krise); G. Ahlström, Det moderna genombrottet i Nordens litteratur (Sthm 1947). E. M. BLINDVÅRD. Under århundraden var den uppfattningen rådande, att intet stod att göra till fromma för de blinda. Bland många folkslag ansågs det ej ens önskvärt att ett blindfött barn blev vid liv. Enligt G. T., 2. Mos. 4: 11, var blindheten sänd av Gud. Däremot var synförmågan en dyrbar klenod, som på bästa sätt skulle skyddas, 2. Mos. 21:26. En förståelsefull inställning till de blinda fordrades dock, 3. Mos. 19: 14. 420