| BOOK OF COMMON PRAYER brugtes udtrykket: »Imprimatur», senere afløst af >»Må trykkes», undertegnet af censor. I Danmark—Norge (Danske Lov 2: 21; Norske Lov 2: 20) fastsloges censur gennem universitetet ved dekanerne, for teologiens vedkommende gennem superintendenterne, og der var særlig skrappe bestemmelser for indførelse af franske og tyske bøger, der handlede om religion og politik. Censur afskaffedes 1770 (Struensee), men indførtes snart efter i modereret form. Censuren gjaldt i Danmark kun skrifter på under 24 ark; man mente vel, at tykke bøger næppe blev læst så meget, at de kunne gøre skade; men her var en udvej for at bringe selv meget farlige meninger til torvs, når man blot lod dem trykke sammen med så meget andet at det fonødne arkantal blev opnået. Selv efter trykkefrihedens indførelse kunne forfattere idømmes censur (f. eks. Grundtvig 1826—37). Først 1849 ophævedes censuren helt i Danmark (»Censur og andre forebyggende foranstaltninger kan ingensinde påny indføres», Grundloven § 84). — I Norge ophævedes censuren 1814. I Sverige ophævedes censuren ved Regeringsformen 1809, og trykkefriheden sikredes ved Trykkefrihedsforordningen 1812. I Finland afskaffedes forhåndscensuren 1905 og den deri nævnte trykkefrihed ble lovfæstet i grundloven følgende år. Den nuværende trykkefrihedslov tilkom år 1919. I Tyskland, Østrig, Italien og Rusland har der været censur, bortset fra korte perioder, og diktaturstaterne må selvfølgelig hævde den. Censurens ophævelse medfører selvfølgelig ikke ansvarsfrihed for det trykte, jfr. i Danmark Grundlovens § 84, at trykkefrihed kun haves under ansvar for statens love. Litt.: J. Fessler, Das kirchliche Bücherverbot (Wien 1858); J. Hollweck, Das kirchliche Bücherverbot. Ein Commentar z. Constitution Leo’s XIII., »Officior. ac munerum» (Mainz 1897); for Danmarks vedkommende: L. Koch, Bidrag til censurens historie under Fredrik V (i Historisk tidsskrift 6. R., 2, s. 67 f., 1889—90). N.M.P. BOOK OF COMMON PRAYER betyr »Alminnelig bønnebok» og er navnet på den anglikanske kirkes (se denne art.) offisielle liturgiske håndbok. Den inneholder 431 ritualer og bønner for alle kirkens gudstjenester og kirkelige handlinger og brukes i gudstjenesten både av prest og menighet. Dens fullstendige navn er »Book of Common Prayer and Administration of the Sacraments, and other Rites and Ceremonies of the Church according to the Use of the Church of England». Med dette vil den anglikanske kirke uttrykke at dens liturgi er en nasjonal tilpassing av den alminnelige d. v. s. katolske kirkes gudstjeneste. Den første B. utkom i 1549 under Edvard VI og var et resultat av den særegne og forsiktige måte hvorpå reformasjonen ble innført i England. Bønneboken var for det aller meste et verk av erkebiskop Cranmer, som under utarbeidelsen hadde gjort bruk både av gamle engelske liturgier (særlig av Salisbury domkirkes, Sarum Use), av tidligere breviar-revisjoner (kardinal Quignones’ av 1535) og av kontinentale, evangeliske gudstjenesteordninger, særlig da den liturgi de tyske reformasjonsmenn Melanchthon og Bucer hadde utarbeid for erkesetet Køln. Den engelske bønneboks harmoniske sammensmeltning av så vidt forskjellige elementer er et av dens karakteristika. Utgaven av 1549 var meget konservativ og er alltid siden blitt ansett av den katoliserende retning innen den anglikanske kirke som den ideale B. I de første år etter 1549 ble imidlertid det protestantiske element i England vesentlig styrket, og det ble foretatt en sterk revisjon av B. i puritanskreformert retning. Den nye utgaven av 1552 avskaffet mange gamle katolske skikker; alteret ble på reformert måte erstattet av et bord, og særlig nattverdritualet undergikk betydelige forandringer hvor bl. a. den nye utdelingsformel nærmest gikk i zwingliansk retning. For den puritanske fløy har denne annen bønnebok alltid stått som den beste. De senere revisjoner av bønneboken har i dogmatisk og liturgisk henseende ligget et eller annet sted mellom disse to første utgavene. Dette er tilfellet med den neste utgave — av 1559 — hvor dronning Elisabeth lot foreta visse endringer i konservativ retning for å tilfredsstille de mer katolsk sinnede innen kirken. Således ble nå messe- 432