BRUUN ordmeisteren i forkynninga, men framom alt mannen som sjøly trur på den kristne bodskapen og lever av den. Fantasi, tanke og kjensle vert sett i sving, men samvitet mest. I sine salmar openberrar B. seg som religiøs diktar av store dimensjonar. Hans salmeproduksjon er heller liten, men likevel mäå han reknast mellom dei store salmeskaldar i Norden, av di hans kristne song i stort mål er fyllt av ånd og ekte kunst i harmonisk eining. Guds frelsesgjerningar maktar han best, men det subjektive er og med. Den reviderte Landstads salmebok av 1924 har 10 salmar av J. N. B., den danske Psalmebog for Kirke og Hjem av 1897 har 8. I yngre år var B. på det formelle område noko påverka av opplysningsrørsla. Men opplysningsteolog vart han aldri. Hans forkynning i taler og vers er mest i pakt med ortodoksien. Ei barnleg forsynstru lyser ofte fram. Han forkynner frelse for kvar den som gjer bot framfor den heilage Gud Og som set si von (sv.: hopp) til den lidande og sonande Kristus. Konfesjonelt står han på luthersk grunn, også i nattverdlæra, endå visse utsegner her er blitt tolka spiritualiserande. Når han talar om det indre religiøse liv, minner han stundom om pietismen. Men han er ikkje så oppteken med det subjektive som pietismen. Og hans livsstil er ein annan. Som geistleg interessera han seg framleis for teater og tok del i det mondene selskapsliv. Likevel er det ting som tyder på at ein kan tala om eit før og eit no i hans liv, ei omvending frå ungdoms lettsinn, endå han aldri hadde vore libertinist. B. forsvarte H. N. Hauge mot overgrep, men gjorde sine reservasjonar. Mot opplysningsteologien stridde han med munn og penn, både av religiøse grunnar og for å verja kultur-arven. Sjå elles art. Norge, Bjørgvin bispedøme, Predikan, Psalmdiktning. Litt.: A. H. Winsnes, Johan Nordahl Brun (Kristiania 1919); O. Kolsrud, Johan Nordahl Brun (i Norsk teol. tidsskrift 1920); K. Marthinussen, J. Bing og B. Lorentzen, Johan Nordahl Brun 1745—1945 (Bergen 1945). A. S. BRUUN, Christopher (1839—1920), norsk folkehøyskolemann og prest f. i Kristiania, 455 mistet tidlig sin far, utviklet seg allerede i gutteårene til steil moralist med asketisk livsførsel, ble student 1856 og studerte under Gisle Johnson hvis dogmatiske system han foraktet, for i stedet å »tumle med Kierkegaards paradokser». B. deltok ivrig i studenterlivet og hadde et skarpt oppgjør med de pietistiske teologer som ville trekke seg ut av Studentersamfundet. Som nybakt kandidat 1862 deltok han i studentertoget til Lund og København, hvor det ble talt store ord om Nordens samhørighet. I Danmark lærte han grundtvigianerne (se Grundtvigianismen) å kjenne og møtte hos dem en forening av menneskelighet og kristendom som betok ham. På en eiendommelig måte forenes i B. impulser fra Kierkegaard og Grundtvig. Høsten 1862 bosatte familien seg i Rom, hvor B. ble grepet av de historiske minner fra kristendommens heroiske tidsalder. Da krigen mellom Preussen og Danmark brøt ut 1864, meldte B. seg som en av de få norske frivillige, etter forgjeves å ha forsøkt å få de norske studenter til å innfri sine ord fra 1862 om å kjempe for Danmark. Skuffet over deres mangel på idealitet og også skuffet over de danske soldaters moral begav han seg etter Danmarks nederlag til fots til Rom. De følgende år tilbragte han i Italia, Østerrike og Tyskland. På hjemreisen 1867 lærte han de danske folkehøyskoler å kjenne, og 1867 begynte han selv en folkehøyskole for bondegutter i Sel i Gudbrandsdalen, siden flyttet til Gausdal hvor den 1875 fikk eget hus, Vonheim. Der var to brennpunkter i hans undervisning: fedrelandskjærligheten og samvittigheten. I sin religiøse forkynnelse fremhevet han mennesket Jesus. Skolen virket moralsk og religiøst vekkende. 1870 holdt han etter innbydelse av Bjørnson 7 foredrag i Studentersamfundet, gjentatt 1876 og utgitt i bokform 1878: »Folkelige Grundtanker», den norske grundtvigianismes programskrift om folkehøyskolen og folkelig dannelse, bondereising og målsak, det menneskeliges rett forsvart mot de johnsonske teologer, og håpet om » Christendommens Gjenoplivelse». Bjørnson beundret B. og flyttet 1875 til Aulestad for å 456