Christopher Bruun. Portrett av Anders Andersen fra 1912. være nær Vonheim. Men i hans religiøse krise 1876—77 var B. ham til ingen hjelp; hans irritasjon over den steile forkynner var med på å drive ham over i fornektelsen; B. med sin trang til selvypiskning har angitt seg selv som den skyldige i Bjørnsons frafall. 1884—89 utgav B. tidsskriftet »For frisindet Christendom», fylt av kamp mot statskirkesystemet med dets ufrihet, mot pietismen med dens dømmesyke og mangel på menneskelighet, mot de høykirkeliges forening av kristendom og høyrepolitikk, mot bohembevegelsens umoral og mot nygrundtvigianernes fornektelse av sentrale ledd i dåpspakten. Da skismaet i grundtvigianernes rekker kom i 80-årene, var B. gammelgrundtvigianer med sin hevdelse av forsagelsen og troen som det uoppgivelige. Som venstremann kom han etter 1884 inn i det politiske liv. Da venstre splittet seg på spørsmålet om diktergasje til Alex. Kielland, kom B. til å tilhøre det 457 BRÖDRASKAP moderate venstres ledelse sammen med L. Oftedahl og Jak. Sverdrup. I 1893 gikk han over i prestestilling og ble residerende kapellan ved Johanneskirken i Kristiania, fra 1898 til sin avskjed 1918 sogneprest sammesteds. I 1894 grunnla han sammen med Thv. Klaveness tidsskriftet »For Kirke og Kultur» hvis titel angav et program. B. var voldsom i sine angrep på den norske pietismes kulturfiendskap og krevde en teologi som »magter det menneskelige». Han viste imøtekommenhet overfor den begynnende liberale teologi (Fr. Petersen), men kunne senere ikke følge Klaveness her og gikk 1908 ut av tidsskriftets redaksjon. Hans siste ord til offentligheten var en kraftig unnsigelse 1920 av de »moderne teologer» for deres fornektelse av de kristne grunnsannheter. I 1905 var han motstander av unionens oppløsning og redegjorde for sitt standpunkt i en brosjyre som han måtte til Danmark for å få trykt, da ingen i Norge ville trykke den. B. var tilhenger av kirkens løsrivelse fra staten som en »Fri Folkekirke» (skrift med denne titel 1909). Karakteristisk er boken »Jesus som Menneske» (1897). Litt.: A. Uhrskov, C. B. (Khvn 1916); E. Berggrav i Norsk Biogr. Leksikon bd 2 (Oslo 1925); E. Berggrav, Norske kirkeprofiler fra siste slektledd (Oslo 1946); K. Sletten, C. B. Folkelæraren — stridsmannen (Oslo 1949). E. M. BRYLLUP, se Bröllop. BRÖDRASKAP äro sammanslutningar, som vilja befordra ett gemensamt fromhetsliv. Sådana kunna påvisas redan i det gamla Grekland, där de voro tillåtna av staten och spelade en stor roll inom det grekiska samhället. I Rom betydde dessa b. minst lika mycket. Sedan kristendomen blivit tillåten i romarriket, bildades särskilda föreningar eller b., som ägnade sig åt sjukvård, begravning av avlidna trosfränder etc. Under medeltiden uppstodo flera olika typer av b. Bland germanerna möter redan på karolingisk tid gillena (lat. gildoniae, sodalitia el. confratriae), av vilka man brukar särskilja allmänna, köpmanna-, hantverks- och prästgillen. Dessa gillen framträdde 458