Sogneprest i Skullelev på Sjælland 1787, men lengtet til Norge og ble 1790 sin fars ettermann i Vanse. Utgav 1791 en huspostille, »Betragtninger over de aarlige Søn- og Helligdags Evangelier», preget av bastant bibeltro og kristocentrisk fromhet med dvelen ved korset og blodet. B. visste at den ikke ville gjøre lykke hos de dannede og utsendte den derfor anonymt. Kritikken var høyst unådig, men Hauge og hans venner utbredte boken i bygdene. Den kom 1793 i tysk og 1796 i svensk overs. En finsk overs. av 1804 kom i 5 opplag. I Vanse prekte han for bøndene i herrnhutisk ånd og holdt gudelige forsamlinger, samtidig som han i nærmeste by deltok i selskapslivet og utfoldet seg i kortspill og sarkasmer. Dobbeltheten i hans sinn ble åpenbar for all verden da han 1795 utgav annet opplag av sin postille under eget navn og så 1796 tok den teologiske doktorgrad i Göttingen på en avhandling »De perversitate humana morali» i rent rasjonalistisk ånd med fornektelse av både arvesynd og djevel. De to høker ble anmeldt sammen avy en impertinent stud. theol. under overskriften »En Theologus Bifrons». Hvordan begge kunne ha samme forfatter, var »et litterariskt Problem» som anmelderen ikke kunne løse. B. kjente seg nå brennemerket. Han søkte og fikk Fredericia sognekall. Her i Danmark fulgte nå 5 rolige år (1799—1804), hvor B. forkynte fornuftens religion og utfoldet et eksegetisk forfatterskap i opplysningsånd. I 1804 ble han så uten ansøkning utnevnt til biskop i Trondhjem av en kirkestyrelse som anså ham for en apostel for sann opplysning. Snart skulle han imidlertid undergå en stor forandring. Den religiøse trang meldte seg hos ham igjen. Europas lidelser fortonet seg for ham som Guds straff over tidens synd, og han vemmedes over »den kjøbenhavnske frivolité» og rasjonalismen. I årene før 1814 kom B. inn i politikken. Han ønsket Norges løsrivelse fra Danmark. Han stod Christian Frederik nær og hyllet ham som Norges konge i et dikt bare et par uker etter Kielerfreden. Da siden foreningen med Sverige var uunngåelig, oppfordret han til ikke å svike den 16 481 Peter Olivarius Bugge. Litograjți. o svorne ed om å verge Norges frihet. I 1814 var han frihetsman og anti-svensk, men da han i 1818 kronte Carl Johan som Norges konge, benyttet han anledningen til å holde en straffetale over sine landsmenn, deres hovmod og nasjonale skryt, og gav Carl Johan æren for Norges frihet, med domkirken full av norske og svenske notabiliteter. Om aftenen ble det kastet sten mot bispegårdens vinduer. Noen av dem var innviklet i papir med inskripsjoner som »Bilingvis orator». Nå var B. karakterisert også som politiker. Virkningen på ham selv var at han trakk seg tilbake fra den fornemme verden og søkte tilbake til sin barndoms kristendom og sitt gamle miljø. Han stiftet en brødresosietet, holdt bibellesninger for det jevne folk, utgav 1821—22 Norges første misjonstidsskrift og bekjempet alle rasjonalistiske tendenser hos stiftets prester. Hans visitasbok med skarpe dommer over prester og menigheter gir et bilde av ham som visitator. Tok avskjed 1842 grunnet alder og sykdom. Litt.: D. Thrap, Bidrag til den norske kirkes historie i det nittende aarhundrede 2 (Kristiania 1890); H. Koht i Norsk biogr. leksikon 2 482