CALVINISMEN vert for c. (ii, qui inter illos reformati vocantur). Innen de reformerte kirker brukes betegnelsene c. og calvinister bare om den konfesjonalistiske retning i reformert teologi. I den engelsktalende verden kalles c. vanligfor presbyterianism e. Presbyterianske kirker er altså et synonym til reformerte eller calvinske kirker, som her har fått sitt navn etter den karakteristiske kirkeforfatning, fordi kampen om c. i Skottland og England fortrinsvis kom til å stå om kirkeforfatningen. 2. Historie. Fra Genève bredte c. seg allerede i Calvins levetid til de zwinglianske kantoner i Sveits (Zürich, Basel) som særlig gjennom Bullingers verk sluttet seg til Genève-reformasjonen (Consensus Tigurinus 1549, Confessio Helvetica posterior 13562). I Frankrike gikk den lutherske bevegelse fra 1520- og 30-årene snart over i calvinsk retning og organiserte seg 1559 med et calvinsk bekjennelsesskrift (Confessio Gallicana) og reformert kirkeforfatning. I Skottland ble den luthersk inspirerte begynnende reformasjonsbevegelse gjennom John Knox (1505—72) ledet inn i et calvinsk spor. Knox hadde i Genève tilegnet seg en markert c. da han fra 1559 ble leder av reformasjonsverket i sitt fedreland. Det skotske parlament vedtok 1560 et bekjennelsesskrift forfattet av ham (Confessio Scoticana) og en reformert kirkeorganisasjon. Hermed var c. fastslått som Skottlands kristendomsform. I N ederlandene vant også c. fra 1550-årene terreng på bekostning av reformkatolisisme, lutherdom og døperbevegelse; politiske faktorer og c.s større klarhet og konsekvens i bruddet med katolisismen kan forklare dens framgang. I 1571 organiserte den reformerte kirke seg i Nederland. Også i Polen utviklet den opprinnelig lutherske reformasjonsbevegelse seg i reformert retning, særlig etterat Jan Laski (1499—1560) var vendt hjem som overbevist calvinist. I Ungarn oppstod det likeledes en rivalisering mellom lutherdom og c., og de to konfesjoner ble organisert i hver sin kirke. Til Tyskland kom c. gjennom flyktningemenigheter, særlig i Strassburg og 511 Frankfurt. Bucers reformasjon hadde beredt jordbunden i Vest-Tyskland, og Melanchthons teologiske utvikling førte hos ham til en tilnærmelse til c. I 1559 gikk kurfyrst Friedrich III av Pfalz over til c., og dermed ble Pfalz reformert ifølge prinsippet fra den Augsburgske religionsfred*. En moderat reformert lære kunne legitimeres med Augustana variata. Det er denne ånd som besjeler det pfalziske bekjennelsesskrift Heidelberg-katekismen 1563. I den følgende tid bredte c. seg nordover i Vest-Tyskland. Brandenburgs kurfyrste gikk 1613 over til c., dog uten at landet skiftet konfesjon; men hermed begynte framveksten av en ikke ubetydelig reformert minoritet i det senere Preussen, i slutten av århundret forøket gjennom hugenottiske flyktninger. De konfesjonelle forhold her foranlediget tidlig forsøk fra fyrstehusets side på å forene lutheranere og calvinister i en union. I Norden fikk c. ikke fotfeste, idet de calvinske tendenser i den svenske reformasjon ble slått ned av erkebiskop Laurentius Petri, og den danske professor Niels Hemmingsen ble avsatt 1579 på grunn av krypto-calvinisme; ytterligere noen avsettelser av kirkemenn med calvinske sympatier fulgte, og snart var den lutherske ortodoksis eneherredømme sikret. Da c. i flere land på Kontinentet var minoritetsreligion i riker med katolsk styre, fikk de reformerte kirker lide særlig hårdt under motreformasjonensforfølgelser. I Frankrike førte hugenottforfølgelsene fra 1540-årene av til åpen borgerkrig 1572—98, trengselstid for de reformerte under Ludvig 13 og utryddelseskamp mot dem under Ludvig 14. I N e d e rland ble c. hårdt forfulgt under hertugen av Albas stattholderskap 1567—73 og ble derved knyttet sammen med nasjonalfølelsen i frihetskampen 1568—1609, som resulterte i opprettelsen av en nederlandsk calvinsk statskirke. Etter en forfølgelsesperiode fikk Ungarns protestanter religionsfrihet 1606. Samtidig skjerpedes motsetningen mellom lutherdom og c. i den konfesjonelle polemikks klassiske tidsalder. C.s skjebne utviklet dens karakter av mili- 512