CALVINISMEN at det er naturlig at de ofte slås sammen under betegnelsen protestantismen*. Men den reformerte kristendom har sin umiskjennelige egenart, som også de reformerte selv aksentuerer i den nye periode av konfesjonalisme i vår samtid. Skriftens autoritet oppfattes på en annen måte enn i lutherdommen. I c. er ikke skriftprinsippet forbundet med en bestemt idé om hva Skriftens sentrale innhold er. For Calvin og hans kirke er Skriften en autoritet man skal bøye seg for uten å anvende en teologisk idé som målestokk på innholdet. I samsvar med dette prinsipp har G.T. fått en betydningsfull plass i c., og den reformerte kristendom har fått et visst lovmessig preg, tydelig merkbart i den puritanske sabbatsoverholdelse, idet sabbatsbudet ble overført på den kristne søndag. Viktig er at bibelen anses som forpliktende norm for kirkeforfatningen. Organisk forbundet med denne biblisisme er interessen for en skarp avgrensning av kanon ved utelukkelse av de gammeltestamentlige apokryfer fra bibelutgavene, vedtatt først av Westminster-synoden 1647, siden akseptert av alle reformerte kirker. Karakteristisk er også bibeholdelsen av billedforbudet som nr. 2 av de 10 bud, forskjellig fra den katolske og lutherske tradisjon. C. lærer med styrke rettferdigg;jó¢ørelse av tro alene, men stiller ikke derfor opp lov og evangelium som hinannen utelukkende motsetninger. På reformert grunn er alltid lovens og gjerningenes betydning for det kristne liv blitt framhevet. Denne kristendomstype har derfor fått et aktivistisk preg, og c. har ganske annerledes enn lutherdommen og den nyere katolisisme sett det som en oppgave å kristne samfunnslivet. Det moderne demokratis røtter i kristendommen går gjennom c., og impulsene til en kristen sosialisme og en kristelig motivert avholdssak er kommet derfra. I c. lever alltid tanken om å opprette teokratiet, idéen om at Guds lov skal komme til anvendelse på alle forhold i menneskelivet, også de økonomiske, sosiale, politiske og mellomfolkelige. 515 Den vekt som c. legger på aten bestemt kirkeforfatning er den rette, er et likhetspunkt mellom den og katolisismen, men atskiller den fra lutherdommen. Inngrep fra statens side i kirkens forfatning og selvbestemmelsesrett anses her for en alvorlig krenkelse av evangeliet. C.s livsstil er det puritanske ethos, preget av arbeidsomhet og nøysomhet og en viss tilbakeholdenhet overfor fornøyelser (»innerweltliche Askese», Max Weber). 5. Lære. I teologi, forkynnelse og salmesang aksentueres Guds majestet og ære. Mens lutherdommen er orientert ut fra tanken om menneskets frelse, er c. i sin orientering teocentrisk. Mennesket er skapt til å tjene Guds ære. I organisk forbindelse med læren om Guds suverenitet står læren om predestinasjonen*. Den foreligger hos Calvin, men er ikke så dominerende hos ham som ofte antatt av utenforstående. Predestinasjonsdogmet ble formulert i all sin skarphet av Dordrecht-synoden, men er i dag sterkt tilbaketrengt og avsvekket i c. De fleste reformerte kirker står i dag snarere på arminianernes* enn på den ortodokse c.s side i disse spørsmål, sier en skotsk autoritet (A. Stewart). Læren om nådevalget har på ingen måte virket hemmende på handlingslivet, men tvert imot vært et etisk motiv. Isakramentslæren har c. vist tendens til å framheve Guds suverenitet også overfor de ytre nådemidler. Han er ikke bundet til sakramentene eller ordet, og disse er bare virksomme i de utvalgte (Cons. Tigur. 16). Barnedåpen fastholdes som innvielse til Kristus og opptagelse i menigheten, men tilskrives ikke gjenfødende kraft (Cons. Tigur. 20). I nattverdlæren gås en mellomvei mellom Zwinglis symbolske oppfatning og dermed sammenhengende reduksjon av nattverden til et minnemåltid og bekjennelseshandling, og den lutherske oppfatning av Kristi legemlige nærvær i elementene. Kristus er virkelig til stede i nattverden, men spirituellement (Conf. Gall. 36), og bare de troende får 516