CHRYSOSTOMUS nåde for byen, mens C. fikk den oppgave å tale til folket i dets skiftende stemninger av redsel, raseri, frykt, håp og til slutt lettelse da deres biskop kom hjem med amnesti for byen. C.s 21 »søyleprekener» hører til historiens største retoriske prestasjoner. Da patriarken av Konstantinopel, Nectarius, døde 397, ble C. på keiserens ønske valgt til hans ettermann. Han overtok embetet motstrebende i 398. Bispestillingen i keiserens residensby skulle også snart bringe en mann av hans uredde karakter store lidelser. Han refset umoralen og den kirkelige uorden i hovedstaden og skaffet seg derved uvenner både blandt geistligheten, i rikmannskretser og fremfor alt ved hoffet. En preken om den ugudelige Jesabel ble oppfattet som adressert til keiserinnen, Eudoxia, som la ham for hat. Noen biskoper som C. hadde latt avsette for simoni, og patriarken av Alexandria, Theophilus, som fryktet C.s maktstilling, sluttet seg også til hans fiender, især da Theophilus 402 ble kalt til hovedstaden for å forsvare seg for keiserens domstol mot anklager som var blitt rettet mot ham. Han samlet et konsil av 36 biskoper; C. som tre ganger hadde nektet å møte for denne forsamling, ble erklært avsatt. Den svake keiser Arkadius approberte dommen og landsforviste C. Tumulter i Konstantinopel og en ulykke i det keiserlige slott skremte imidlertid Eudoxia, som meget snart lot C. kalle tilbake; han holdt ved hjemkomsten en av sine store taler. Men hans stilling var truet, og da han i en preken skulle ha talt om Herodias »som atter forlanger Johannes’ hode på et fat», kom det til sammenstøt med blodsutgytelse i kirken, og 9. juni 404 ble C. landsforvist på ny, først til et øde og usundt sted i Armenia, og da han derfra førte korrespondanse med Antiokia, til Kolchis, langt utenfor sivilisasjonens grenser. Han døde under transporten dit 4. sept. 407. Hans siste ord var: »Gud være lovet for alt.» 30 år senere ble hans legeme flyttet til Apostelkirken i Konstantinopel; herfra ble hans ben under det latinske keiserdømme 1204 overført til Rom, K 539 hvor de hviler i Peterskirken. Festdag 27. jan. Pius X gjorde ham 1908 til predikantenes spesielle helgen. Forfatterskap. C. er næst etter Origenes Østkirkens fruktbareste forfatter. De tallrike manuskripter (henimot 2000) vitner om at han har vært lest og beundret gjennom århundrer. Han er også flittig citert i florilegier og katener. Hovedmengden av verkene er homilier over bibeltekster, stenografisk referert, dernest prekener over spesielle emner eller ved spesielle anledninger. Traktater om jomfrueligheten, om prestedømmet (hans mest berømte skrift), om barneoppdragelse osv. Mange brev er bevart. Østkirkens vanlige liturgi idag bærer hans navn, men med urette. Adskillige prekener som tilskrives ham, er uekte. Tekstkritisk og litterærkritisk er det ennu meget igjen å gjøre i C.-forskningen. Lære. I dogmatisk henseende bringer C. intet nytt. »Dogmehistorien kan skrives uten hans navn» (G. Bardy). Han reproduserer det 4. årh.s ortodokse trinitetslære og kristologi, dog med en karakteristisk antiokensk aksentuering av Jesu menneskenatur, og med en dermed sammenhengende reservert holdning overfor Maria-kultusen. I frelseslæren understreker han både nåden og den fri vilje, uten å drøfte det problem som dette innebærer. Størst er han som moralist. Litt.: Verkene er utgitt best av Montfaucon i 13 foliobind (Paris 1718—38), gjenopptrykt i Migne, Patrologia Graeca bd. 47—64. Fullstendige oversettelser til fransk (av M. Jeannin 1863—67) og engelsk (i Library of Nicene and Post-Nicene Fathers), i utvalg til tysk (Bibliothek der Kirchenväter 1915—1936). Biografier bl. a. av A. Puech (6. ed. Paris 1923), av G. Bardy, art. Jean Chrysostome (i Dict. de Théol. Catholique bd. 8 s. 660 ff. 1924) og av Chr. Baur, Der heilige J. C. und seine Zeit 1—2 (München 1929—30, hovedverk). M. von Bonsdorff, Zur Predigttätigkeit des J. C. (diss. Helsingfors 1922); Th. Nyström, Chrysostomi etik (Lund 1911); L. Meyer, St. Jean Chrysostome, maître de perfection chrétienne (Paris 1934); H. Rafn, J. C. (Khvn 1941); Johannis Chrysostomi, De vana gloria et de suevis educandis (ed. T'h. Lønborg-Jensen, (Khvn 1951). E. M. 540