dess isolerade episoder och scener präglar även dess satsbyggnad, ordföljd, tempusanvändning etc. Det affektbetonade, av logisk reflexion tämligen oberörda språket i D. har sina rötter djupt nere i det gamla Israel med dess karakteristiska nationelltreligiösa livssyn och emotionellt färgstarka fromhet. Litt.: L. Desnoyers, Hist. du peuple hébreu des juges à la captivité I (Paris 1922); A. Causse, Les plus vieux chants de la Bible (i Études d’hist. et de phil. rel. publ. par la Faculté de theol. prot. de l'Univ. de Strasbourg 14, Paris 1926); O. Grether, Das Deboralied (Gütersloh 1941); G. Gerleman, The Song of Deborah in the light of stylistics (i Vetus Testamentum I, 3, Leiden 1951). G. G. DEGN, se Kyrkotjänare. DEISME, (av lat. deus, Gud) kalles den religiøse anskuelse som regner med et fra verden atskilt »høyeste vesen» (mots. a t eisme* ogpanteisme*), men ikke med noen aktuell guddommelig inngripen i det naturlige hendingsforløp eller noen særskilt åpenbaring (mots. t eism e). Begrepet er dannet i reformasjonsårhundret. Religionshistorisk. I en rekke primitive religioner forekommer »dii otiosi», uvirksomme guder. De har frembrakt tingene, gitt tabuforskrifter og innstiftet seremonier. Deretter har de trukket seg tilbake, griper ikke inn i tingenes gang og har ingen regulær kultus. I følge Söderblom dreier det seg om en egen type opphavsvesener, »frambringare» (Urheber), i slekt med k ultu rheroene. De gir svar på spørsmålet »Hvorfra kommer dette?» og har en mer teoretisk karakter enn de egentlige guder. Slike forestillinger utelukker ikke polyteisme og beviser ingen >ur monoteism e» (Andrew L a n g) eller noen felles »n a t u rlig religion» av deistisk type. Religionshistorisk er d. et produkt av en abstraksjonsprosess innenfor en positiv religion, slik den kan iakttas i den kinesiske himmelreligion i etterkonfusiansk tid, i det døende hedenskap i senantikken, i den europeiske d. og i europeisk påvirkede, unitariske reformbestrebelser innenfor 1800-tallets hinduisme. 581 DEISME Engelsk d. er vokset fram av renessansens dennesidighet og empirisme, men også av dens ireniske og humanistiske ånd og av reformasjonens religiøse frihetsidealer. I sin reaksjon mot religionskrigenes blodige fanatisme sto den mellom den kirkelige latitudinarisme og den antikirkelige »ateisme», med utslag til begge sider. Dens ledetanke var ideen om en »n atu rlig religion», hvis religiøse sannheter og moralske bud er felles for alle og erkjennes sikrere ved fornuftens hjelp (r asjonalisme*) enn gjennom noen særskilt åpenbaring. Dens kirkekritikk var skarp og pådro den tilsvarende skarp fordømmelse. Retningens ca. 150-årige historie begynner i 1620-årene og forløper stort sett som en radikaliseringsprosess i tre perioder: en 79-årig vekstperiode, en blomstringstid fra begynnelsen av 1690-årene til slutten av 1730-årene, deretter rask oppløsning. — Engelsk d.s grunnlegger er den eventyrlige lord av Cherbury, Edward Herbert (1581—1648). I >De veritate» 1624 utleder han i 5 punkter religionens innhold av de religiøse »almenbegreper»: 1) Det gis et høyeste vesen, tingenes mål, årsak og middel, evig, rettferdig, god, vis o. s. v. 2) Dette høyeste vesen bør dyrkes. 3) I denne kultus må dyd og fromhet forenes. 4) Misgjerninger må angres og sones. 5) Det gis en lønn og straff etter dette liv. Til de tidlige deister regnes også lægen Th. Browne (Religio medici 1642). Medvirkende til d.s radikalisering var den materialistiske filosofi som ble grunnlagt av Herberts samtidige, G assendi og Hobbes. Hos Charles Blount (1654—93) går disse impulsene sammen med noe av restaurasjonstidens frivole ånd i hans satiriske angrep på den bibelske historie. — Revolusjonen i 1689 og innf¢øringen av trykkefriheten i 1694 åpnet nye muligheter for radikale meningsytringer i religionsspørsmål. Men fremdeles var det risikabelt å pådra seg mistanke for »ateisme», og flere av de viktigste verker ble først utgitt anonymt. Betydning for d.s følgende blomstring fikk John Lockes kritikk av de teologiske spissfindigheter, hans betoning av fornuftens rolle i religionen 582