DEKALOGEN (The Reasonableness of Christianity 1695) og overhodet hans erfaringsfilosofi med dens avvisning av de medfødte ideer. Den irske filosof John Toland (1669—1720) hevdet i »Christianity Not Mysterious» 1696 at evangeliet hverken er eller kan være mot eller over fornuften. Sannheten kan meddeles gjennom åpenbaring, men overbeviser i kraft av fornuft. Boken ble offentlig brent. Toland utviklet seg etterhånden i panteistisk retning. I 1713 kom et nytt hovedverk, »A Discourse of Free-Thinking» av Anthony Collins (1676—1729). Fri tenkning er den eneste vei til erkjennelse av sannheten, og tillatt, ja påbudt i bibelen selv. Bare fri tenkning kan rydde opp i teologiens talløse motsigelser. Uvitenhet er roten til ateisme, og fri tenkning er kuren. Med radikal konsekvens hevdet Matthew Tindal i »Christianity as Old as the Creation» 1730, kalt »d.s bibel», at den naturlige religion i seg selv er en absolutt fullkommen religion, som åpenbaringen hverken kan trekke noe fra eller legge noe til. Forskjellen mellom naturlig og åpenbart religion ligger bare i måten de er meddelt på. Det betydeligste motskrift mot Tindal var biskop Butlers »Analogy of Religion, etc.» 1736, hvor det vises at heller ikke den naturlige religion unngår de motsigelser som d. påviste i åpenbaringen. Den generelle åpenbaringskritikk bletilbibelkritik k bl.a.hos Th. M 0rgan (d. 1743) og Th. Woolston (d.i fengsel 1733). Morgan avviste den messianske tolkning av G.T. og bestred dets åpenbaringskarakter. Woolston gjennomførte i stridigheter om profetien og underet en allegorisk utlegning. Håndverkeren Th. Chubb (1679—1747) hevdet at kristendom ikke er lære, men liv, og at veien til Guds nåde går gjennom bot og omvendelse, ikke gjennom ortodoksi eller tillit til Kristi tilregnede rettferdighet. Kristus lærte den naturlige religion (»The True Gospel of Jesus Christ», 1738). På grensen av d. står Shaftesbury (1671—1713) med sin mystisk-estetiske religiøsitet. Det gudsbegrep som vanlig tillegges d., finnes først hos Voltaires venn og beskytter, lord Bolingbroke (1672—1751), som innleder d.s oppløsning 583 i skepsis. Gud kan ikke tillegges moralske predikater, hans forsyn omfatter ikke den enkeltes skjebne, og overnaturlig åpenbaring er hverken nødvendig eller nyttig. Religion er et middel i politikken. D.s oppløsning ble fullendt gjennom David Humes skepsis. Den engelske d. fikk stor betydning for utviklingen i Tyskland og i sær i Frankrike, hvor den munnet ut i ateisme. Noe av dens ånd, på godt og ondt, gjør seg gjeldende i senere former for religiøs lib er alisme. Litt.: N. Söderblom, Gudstrons uppkomst (Sthm 1914); N. Söderblom, Naturlig religion och religionshistoria (Sthm 1914); R. Bring, Teologi och religion (Lund 1937); John Leland, A view of the principal deistical writers in England, 1—2 (2 ed. London 1897); G. Lechler, Geschichte des englischen Deismus (Stuttgart & Tübingen 1841); W. Lecky, History of the rise and influence of the spirit of rationalism in Europe, 1—2 (5 ed. London 1872); Leslie Stephen, History of English thought in the eighteenth century, 1—2 (3 ed. London 1901); Fritz Mauthner, Der Atheismus und seine Geschichte im Abendlande, 1—4 (Stuttgart & Berlin 1922— 23; tendensiøs); E. Troeltsch, Ges. Schriften IV (Tübingen 1925); Æ. Hirsch, Geschichte der neuern evangelischen Theologie im Zusammenhang mit den allgemeinen Bewegungen des europäischen Denkens (Gütersloh 1949 ff.). J. B.H. DEKALOGEN betegner vanlig de 10 bud som er overlevert i 2. Mos. 20 som grunnlag for paktsslutningen ved Sinai og i noget avvikende resensjon også i 5. Mos. 3. 1. D. er rettet til Israel som menighet. Den riktige inndeling av budene er ikke den tradisjonelle katolsk-lutherske, men den reformerte: billedforbudet et eget bud, og katekismens »9de» og »l0de bud» ett bud: mot den aktive »begjæring» av nestens eiendom. 2. I virkeligheten er der mange »dekaloger» i G. T. I 2. Mos. 34: 14 ff. er overlevert en d. av vesentlig kultisk-rituelt innhold, som har visse bud til felles med D. og vil være Sinaipaktsbudene. En sterkt utvidet parallell til denne foreligger i budene 2. Mos. 20:23—26; 22:17—23: 19, stort sett av religiös-sosialetisk art. En (yngre) 584