Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Dekalogen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread.
/ Denna sida har aldrig korrekturlästs.
variant til tibudslovene er tolvbudslovene;
en slik ligger til grunn i 3. Mos. 20:9—27
(overveiende seksualetisk); likeså i
definisjonen av den rettskafne Ezek. 18
(religiössosialetisk) og i de 12 forbannelser i 3.
Mos. 27: 15—26 (overv. seksualetisk). —
Der har altså eksistert en bestemt
»litterær» type eller art (»Gattung»), pregnante
samlinger av 10 eller 12 bud, med sin
karakteristiske stilform.
3. Ikke alle dekalogene er overlevert som
Sinaipaktsbudene par préférence.
Innledningsformelen i 20:1, sml. 34:6f.,
fremstiller riktignok D. som Sinaigrunnloven ;
men samlingen kan også tenkes å ha
eksistert uten nogen slik innledning.
4. Fölger man det vink som ligger i
Jahvistdekalogen og i eksistensen av de mange
dekaloger, og pröver å stille dem i et
utviklingshistorisk forhold till hverandre —
naturligvis under hensyntaken til det som
overleveringen innenfor de forskjellige
tradisjonskomplekser (Jahvisten,
Deuteronomium, Presteskriftet osv.) antyder om deres
relative alder, så synes det neppe tvilsomt
at utviklingen har gått i retning fra en mer
kultisk-rituell interesse (Jahvisten) til en
stadig sterkere betoning av det sentralt
religiöse og det etiske. Ut fra dette synspunkt
fremstiller D. sig som den modne frukt
av utviklingstendensen innenfor »den
dekalogiske tradisjon».
5. På denne bakgrunn må en se
spörsmålet om hvorvidt D. er >»mosaisk». Her er
da å merke at det ikke dreier sig om
hvorvidt de enkelte bud i D. kan antakes å være
mosaiske. I og for sig er de etiske
enkeltbud i D. av den art som er grunnleggende
for ethvert samfunnsliv innenfor den gamle
kulturs rammer; det gjelder både budet
om å ære foreldrene, om ikke å stjele, ikke
å bryte en annens ekteskap, ikke
urettmessig ta livet av en sakeslös landsmann,
ikke skade ham ved maktstjelende
baktalelser og sviksord eller falskt vidnesbyrd,
ikke å söke å tilvende sig (»begjære»)
noget av hans eiendom. Men én ting er at
disse »prinsipper» ligger i selve
samfunnsstrukturen og i den almene
moralbevissthet, en annen at de formuleres som ut-
585
DEKALOGEN
trykkelige (guddommelige) påbud. Det siste
forutsetter en situasjon, hvor prinsippene
er truet. Og det blev de — som profetenes
polemikk viser — særlig under jahvismens
opgjör med kanaaniseringen av religionen
og den nye samfunnsstruktur. — Det
samme gjelder også et bud som billedforbudet.
Analogiene fra det gamle Arabia og de
arkeologiske vitnesbyrd om halvnomadenes
kultur viser at gudebilleder ikke var
vanlige; billedlös Jahvekultus var derfor det
naturlige og det tradisjonelle for
Mosetidens Israel. Bosetningen har gjort faren
for billedkultus akutt og et tilsvarende
grunnbud aktuelt. Når det gjelder
Jahvistd. er det innlysende at den forutsetter
bofasthet i Kanaan (de 3 agrarfestene;
kultusmenighetens samling om et Jahves »hus»,
d. e. tempel, o. a. m.). Spörsmäålet om
den spesielle D.s alder må altså stilles slik:
hvilken tid i Israels religiöse historie er det
sannsynligst at den tilhörer? Det
foregående peker i retning av at den er blitt formet
adskillig senere enn innvandringen. — Men
den kan godt være föreksilsk. Den form
for »den dekalogiske tradisjon» som
forutsettes i Hos. 4:2 står meget nær den i D.
Intet forbyr den antakelse at også den spes.
D. er blitt formet som ledd i
kultusordningen (paktsfornyelsesfesten).
Så kan man spörre om der ved
begynnelsen av den historie, som har fört til at
»den dekalogiske tradisjon» både er blitt
opfattet som Sinaipaktens innhold og har
preget de gamle »adgangsźoro’t» og er blitt
forenet med paktsfornyelsesfestens riter
osv., har stått en mosaisk forming av en
10-budslov som Jahves grunnkrav til Israel.
Det er mulig, men det konkrete innhold av
den kan i tilfelle ikke finnes ved noen
slags kritiske manipulasjoner med det
overleverte materiale.
6. Hele den dekalogiske tradisjon er et
vitnesbyrd om en religion hvor lydigheten
mot den guddomsvilje som er kommet til
uttrykk i utvelgelsens og paktens historiske
kjensgjerning, er blitt et hovedpunkt.
Utviklingslinjen i denne tradisjonen har i
stigende grad gått fra det kultisk-rituelle
til det religiöse og det etiske. I D. er hev-
586
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Wed Dec 3 01:42:20 2025
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/ntu/1/0305.html