giøst sjeleliv som har protestantisk vekkelsesmiljø som forutsetning. En understrøm av kristen fromhet og brorskapskjærlighet går gjennom Johan Falkbergets (1879—) poesifylte historiske romaner med Røros kobberverk som sentrum. Også Ingeborg Møllers fine kulturhistoriske romandiktning preges av et kristent livssyn. I Ronald Fangens forfatterskap er samtidskritikken det sentrale, både i hans romaner og hans essays og artikler. Den avspeiler i høi grad tidens religiøse problematikk og gir uttrykk for en stadig klarere kristen livsorientering. Også i lyrikken kommer den religiøse følelse til uttrykk. Fulltonende klinger den hos O 1a v A ukr ust (1883—1929), særlig i diktsamlingene »Himmelvarden» og »Solrenning», mer mystisk religiøst søkende hos Tore Ørjasæter, også landsmäålsdikter. Arnulf Øverland retter voldsomme angrep på kristendommen, men hans vers eier dog ofte en religiøs tone. Religiøst preget var Ch a rles Kents forfatterskap, særlig hans vers. En eiendommelig eksklusiv mystiker er Emil Boyson, nevnes må hans diktsamlinger »Tegn og tydning» (1935), »Gjemt i mørket» (1939) og »Sjelen og udyret» (1946). Etter den annen verdenskrig er det vesentlig i lyrikken at religiøse tanker og følelser gjør sig gjeldende, men ikke særlig markant. Litt.: F. Bull, Fr. Paasche & A. H. Winsnes, Norsk litteraturhistorie I—V (Oslo 1924—39), Fr. Paasche, Kristendom og kvad (Oslo 1914); H. Fett, Det klassiske gudsbilde (i Vort nationale enevælde, Oslo 1925); J. Nome, Bjørnsons dikterproblem (Oslo 1934); E. Molland, De religiøse symboler i Arnulf Øverlands Lyrikk (i Samtiden 1939); Aagot Benterud, Henrik Wergelands religiøse utvikling (Oslo 1943); A. H. Winsnes, Sigrid Undset. En studie i kristen realisme (Oslo 1949); D. Haakonsen, Skabelsen i Wergelands diktning (Oslo 1951). A. H. W. DISCIPEL, DISIPPEL, se Lärjunge. DISSENTERLAG, DISSENTERLOY, se Religionsfrihetslag. DISSENTERS. Termen d. bildades i England av lat. dissentire (företräda olika åsikt) under andra hälften av 1600-talet för att beteckna den grupp av frikyrkor", som då 625 DJEVEL fanns vid sidan av den anglikanska kyrkan och som bekämpades bl. a. genom konventikelplakatet 1664 och framför allt genom testakten 1673. Den brukades urspr. endast om dem som företrädde annan protestantisk åskådning men användes nu även om katoliker, ehuru beteckningen nonkonformister är den oftast brukade. I de nordiska länderna introducerades termen d. sent, och språkbruket är inte fullt klart. Med d. menas där i allmänhet sådana samfund, som äro fullt självständiga i förhållande till statskyrkan. Se i övrigt art. Religionsfrihetslag och statistiska uppgifter i art. Danmark, Finland, Norge och Sverige. Litt.: M. Neiiendam, Frikirker og sekter (Khvn 1948). Å. A. DJEVEL (Satan). 1. G.T. Ordet d. (Devil, Teufel, Diable osv.) går tilbake på gresk ŠiaBoXog (bl.a.—bakvasker), som igjen gjengir hebr. satan, motstander, fiende og/el. anklager. En overjordisk motstander er engelen i Bileamfortellingen, 4. Mos. 22: 23; jfr åndens opptreden som løgnånd, 1. Kong. 22. Som en kjent skikkelse, den himmelske motstander og anklager nevnes Satan (Job 1—2; Sak. 3). Han har her sin plass blant englene, »gudesønnene», og en fast funksjon for Guds dommersete, altså i Guds verdensstyre, og er noe nær representanten for Guds prøvende, anklagende og hjemsøkende aktivitet. I 1. Krøn. 21:1 er Satan egennavn; her opptrer han som forfører til synd. 2. Jødedommen. Mens tanken om den himmelske anklager har babylonske analogier, kan møtet med den iranske dualism e ha bidratt til at Satan i høyere grad ble Guds motstander. Hovedvekten må imidlertid legges på den inner-israelitiske utvikling av Satan-skikkelsen. En vesentlig faktor var utsondringen av ikke-etiske, »demoniske» drag i gudsbilledet. Mens det i 2. Sam. 24 er Jahve som i sin vrede egger David til synd, er det i 1. Krøn. 21 Satan. I jødedommen kan Satan på liknende måte føres inn i beretningene om ofringen av Isak og overfallet på Moses (1. Mos. 22 og 2. Mos. 4:22—24). Langt mer enn i G.T. er Satan etter senere jødisk 626