DJEVEL tanke skilt fra Gud. Han kan ses som en engel som er fallt, på grunn av misunnelse mot Adam, lyst til verdensherredømme, begjær etter Eva o. 1. Fjernet fra Gud er Satan blitt bragt sammen med demonene, som sjelden nevnes i G. T. men også i Israel hørte gammel folketro til. Senjødedommen kjenner en rekke navn på demonfyrster og på den øverste blandt dem, som Satan kan identifiseres med: Beliar (Belial), Mastema, Sammael etc. Navnet Azazel er kjent fra 3. Mos. 16, Beelsebul vitner om at »fremmede guder» er blitt demonisert. Satan ble også satt i forbindelse med de engler hvis fall det fortelles om i 1. Mos. 6 og som jødisk spekulasjon var meget opptatt av, særlig 1. Henok. Også andre skikkelser er Satan blitt identifisert med: slangen i paradiset og (alt i jødedommen?) »draken», kaos-uhyret (Johs. åpb. 12) og den fra himmelen nedstyrtede morgenstjerne (Jes. 14:12, Vulgata: Lucifer). Rabbinerne kan hevde hans identitet med dødsengelen (jfr. Hebr. 2: 14) og den i mennesket iboende »onde drift». Tanken om hedningefolkenes englefyrster (Dan. 10: 13, 19 etc.) kan gå over i tanken om d. som herskeren over dem, jfr »verdens fyrste» i N.T. | I jødedommen mgter slike forestillinger i varierende kombinasjoner. D.s hovedfunksjoner er at han anklager de fromme for Gud, frister til synd og virker all slags skade og plager. Som gudsfolkets motstander opptrer han ikke minst ved de viktige begivenheter i dets historie, men i endetiden skal det gjøres slutt på hans virke. Tendenser i retning av en virkelig dualisme foreligger bare i enkelte skrifter som Patriar kenes testamenter og Abrahams apokalypse, derimot ikke hos rabbinerne. Oftere tenkes d. utøve sin funksjon som anklager og straffeengel i Guds tjeneste. Mennesket er selv ansvarlig for synden og har frihet til å omvende seg og holde loven. 3. N. T. Som i jødedommen er d. sett som fienden og fristeren, i hvert fall Johs. Åpb. 12 også som anklageren. Men ved kontras- 627 teringen med Kristus trer hans forferdende ondskap og makt skarpere frem. Demonene er sett som et fast organisert rike under d., i Ef. 6: 11f. er også »maktene og myndighetene» underordnet ham. Han er denne verdens herre, ja dens gud (Joh. 12:31; 2. Kor. 4:4 jfr Matt. 4:8f.), står bak hedenskapets mørke og den Kristus-fiendtlige jødedom. Han søker stadig å krysse Guds frelsesplan ved anslag mot Jesus og forsøk på å forføre de kristne og hindre misjonens verk. Skarpest tilspisset er dualismen i de johanneiske skrifter. Uten Kristus er mennesket prisgitt d. og kan ikke selv fri seg ut fra hans velde. Tanken om menneskets trellbundethet under synden kan dog også uttrykkes uten at det tales om d. (Rom. 5 ff.). Alt demonutdrivelsene under Jesu jordeliv er et bevis på at d.s makt er brutt( Luk. 10:18; 11: 22—27). På avgjørende måte er han beseiret ved Jesu død og oppstandelse (Hebr. 2: 14); motstanderen og anklageren har tapt og er kastet ut fra sin plass for Guds trone (Johs. åpb. 12; Joh. 12:31). (Ved Kristi seier over Satan er det i N. T. minst like meget tenkt på en rettsstrid som på en ren maktkamp.) Avgjørelsen har falt; bare en kort frist har d. enda til å rase på jorden. Det gjelder for de kristne å stå fast i kampen. — Også etter N. T. er Guds makt overordnet i forhold til d., hans fristelser og skadeverk. Men vissheten om det er ikke grunnet i tanken om en verdensordning hvor også det onde har sin nødvendige plass, men i troen på Kristus og hans seier. 4. Kirkens historie. Fra oldkirken kan fremheves den nære forbindelse mellom hedenskapets religiøse mørke og d., »den svarte». Forsakelsen og exorcismen* ved dåpen kom tidlig i bruk. D. ses også som helvetesfyrsten, en forestilling som det bare fins svake spor av i jødedommen og N. T. (Jak. 3:6?). I fargerike billeder kan Kristi seier ved nedfarten til dødsriket utmales. Kristi død ses også som den løsepenge hvorved menneskene ble frikjøpt fra d.s velde, eller en tenker seg at d. ble overliset og narret. I motsetning til rent dualistiske lærer (gnostisisme* og m ani- 628