EFESERBREVET for alle skjedde i dåpen, avlegning av det gamle menneske og iføring av det nye, 4: 17—24. Dette konkretiseres i en rekke enkeltformaninger, 4:25—5:21, og en »hustavle», med formaninger for hustruer, menn, barn, foreldre, slaver og herrer, 5: 22—6: 9. I rammen av den skildres Kristi forbilledlige kjærlighed til kirken, hans brud. I sluttformaningene kalles til å stå fast i kampen mot djevelen og hans hær, og til bønn og forbønn, særlig for Paulus, 6: 10—20. Etter en kort notis om apostelen og hans sendebud, brevets overbringer, følger så de avsluttende freds- og nåde-ønsker, 6: 21—22, 23—24. 2. Formàål. I dette brev vender hedningenes apostel seg til hedningekristne som tidligere ikke har hatt personlig kontakt med ham. Han vil knytte dem til seg; som han ber for dem skal de be for ham. Han vil klargjøre for dem hva det innebærer at de som før levet i hedenskapets mørke, under djevelens velde i »denne verdenstid», nå er frelst i Kristus og forsonet med Gud. Ved evangeliet, troen og dåpen er de skapt på nytt og har som lemmer av Kristi legeme fått full del i Israels forjettelser. Brevet vil befeste og bevare dem, at de sammen med den hele kirke må vokse i kristen erkjennelse og kjærlighet. 3. Adresse. I den kirkelige samling av Paulusbrev har E. fra begynnelsen av hatt overskriften »til efeserne». (I Marcions kanon: »Til laodiceerne»). I selve teksten mangler derimot ordene »i Efesus» (1:1) i de beste håndskrifter og er sikkert en senere tilføyelse. Overskriften »til efeserne» har brevet antakelig fått fordi det blev overlevert i Efesus og derfra kom inn i den paulinske brevsamling. Den eller de stedsangivelser som opprinnelig må ha stått i adressen, ble rimeligvis utelatt, da et brev som opprinnelig ikke var bestemt for Efesus ble avskrevet til bruk for menigheten der. Årsaken til at en utelot ethvert stedsnavn turde være at brevet var sendt til flere menigheter i forskjellige eksemplar, med identisk innhold men varierende adresse. Ved denne antagelse forklares at E. ikke tar hensyn til konkrete forhold i en bestemt 691 menighet, men allikevel er rettet til en avgrenset lesekrets i Lilleasia (jfr 6:21f.; Kol. 4: 7—9). I byene omkring Efesus var der oppstått menigheter som hørte til det »paulinske misjonsområde» uten å være grunnlagt av apostelen selv. For menigheter i disse byene, bl. a. i Laodicea, må E. ha vært bestemt (jfr Kol. 2: 1; 4: 16). Brevet er skrevet mens Paulus var i fangenskap, antakelig i Rom, muligens i Cæsarea eller Efesus. 4. Særpreg. E. skiller seg fra de andre Paulusbrev ved at brevet fra først av er bestemt til opplesning i mer enn en menighet. Om brevmottakerne hører vi bare at de før var hedninger, men nå er kristne, Kristi lemmer. Den dialektiske argumentasjon trer her helt tilbake. Stilen er særpreget. Genitivforbindelser, preposisjonsuttrykk, relativsetninger osv. føyes løst til hverandre i rik fylde. Det er en høytidelig, »liturgisk», stundom hymhnisk stil. Den teologiske begrepsverden berører seg delvis med den vi møter i senantikk religiøsfilosofisk kosmologi og åpenbaringslitt. og i gnostisismen (tanker om all-guddommen, jfr 1:22f., 4:6, 10, 15f. etc.). BI. a. nyfunne sekterisk-jødiske skrifter turde dog vise at bakgrunnen for terminologien i E. vesentlig er å søke på jødisk område (jfr bl. a. »Boken om lysets sønners kamp mot mørkets sønner» og dertil 5:8; $: 10 ff.). — I stil, begrepsverden og ordlyd berører E. seg nær med Kol., men der er samtidig betydelige forskjeller. Om begge brev er skrevet av Paulus, må det eiendommelige innbyrdes forhold forklares ved at de er skrevet omtrent samtidig, men med forskjellig adresse og sikte, og ved at overtatte tradisjoner er bearbeidet på forskjellig måte (så 5:22—6: 9 og Kol. 3: 18—4: 1). Overhode må E.s særpreg forklares dels ved brevets spesielle art og formål, dels ved at Paulus her særlig sterkt gjør bruk av stil og stoff fra hymnisk, liturgisk og kateketisk tradisjon i urkirken. På denne måten kan også de påfallende likheter mellom E. og 1. Pet. få en naturlig forklaring. 5. Ekthet. Tallrike forskere finner dog at E. skiller seg så sterkt fra de sikkert auten- 692