EKSISTENSIALISME melse, enten det nå er en sosial konvensjon, et politisk program, et moralsk verdisystem eller en religiøs tro. Menneskets eksistensform er nemlig ikke tingenes statiske, men bevissthetens dynamiske form. Mennesket eksisterer ut over seg selv, forut for seg selv, og dermed i tvetydigheten mellom væren og ikke-væren, i en fundamental ikke-identitet med seg selv. Heller ikke døden avslutter livet til en helhet, men understreker bare dets karakter av fragment (mot Heidegger). Tilværet er radikalt meningsløst, tingene evig fremmede, medmenneskene oppleves i uovervinnelig konflikt, menneskelivet er en fåfengt lidenskap. På basis av denne nihilistiske destruksjon av alle meningssammenhenger forkynner Sartre menneskets frihet og valgets alvor. I det universale meningskaos og i sin egen intethet setter mennesket seg selv i handling. Mennesket er intet ut over det det velger å være: det er sin handling. I sin dype ensomhet og sin bitre frihet setter det sin eksistens inn på sitt valg. Et slikt valg er rett i kraft av den eksistensielle patos hvormed den handlende tar situasjonens ansvar og handlingens skyld inn over seg, ikke i kraft av noen forut erkjent almen moralloy eller noen guds befaling. Og valget får en universell betydning som minner om Kants kategoriske imperativ. I valgets øyeblikk setter den handlende ikke bare sin egen eksistens, men setter menneskeheten så langt det står til ham og bærer derfor også ansvar for menneskeheten. Derfor er grunntemaet i Sartres skuespill — hvorav flere er oversatt og oppført i skandinaviske land — nettopp valget, dels det »autentiske» og rette, dels det »uautentiske» hvor den handlende sviktet seg selv og dermed menneskeheten. Dette utvilsomme moralske alvor blir imidlertid hos Sartre som hos Heidegger retningsløst, fordi de hverken kjenner noen fast moralnorm eller noen Gud over mennesket. Sartres e., som oppnådde å bli motefilosofi i Frankrike, uttrykker en kaotisk tids livsfølelse og den eksistensielle lidenskap hvormed den søker å etablere en menneskelig tilværelse hinsides nihilismen. Men betenkelige utglidninger i estetiske ekstravaganser tyder på 715 at de nihilistiske krefter i denne filosofi kan være vel så sterke som de anti-nihilistiske. Beslektet i utgangspunktet, men ellers meget forskjellig fra denne ateistiske e. er den kristne e. hvis fremste representant er G abriel Marcel,en kultivert og sympatisk, men neppe særlig original eller betydelig tenker. Marcel, som har fremsatt sine tanker i skuespill og filosofiske skrifter, kom ad egne veier fram til eksistensialistiske synsmäåter, men lot seg deretter inspirere av Kierkegaard og Jaspers. Til forskjell fra den uklare transcendensmetafysikk hos Jaspers representerer Marcel fra 1929 av et avgjort kristent (katolsk) standpunkt. Som Kierkegaard oppfatter han eksistens i full mening som et forhold til det uverifiserbare Absolutte, Gud. Troen på Skaperen forsoner meg med meningsløsheten både i verden og i mitt eget liv: Gud har villet verden, og han har villet min eksistens. Gudstroen forsoner også med døden, selv det elskede vesens død. For i foreningen med det absolutte Du er forholdet til det menneskelige du medinneholdt på uforgjengelig vis. Min skjebne skaper jeg ikke selv, men mottar den som basis for valg under forpliktelse og kall. Jeg er ikke fri, men er kalt til å bli fri. Ikke konflikt, men kjærlighet er det spesifikt menneskelige forhold til medmennesket. Ikke den titaniske tross er det frie menneskes kjennetegn, men ydmykheten. I et programskrift har Sartre kalt sin e. en humanisme. Det kan gjelde hele eksistensfilosofien, forsåvidt som den setter mennesket selv og menneskelivets kår i sentrum av den filosofiske besinnelse. På bakgrunn av tidens destruksjon av menneskebildet er e. i sin xamp med menneskeproblemet en av sin epokes mest typiske åndsretninger. Litt.: J.-P. Sartre, L'être et le néant (Paris 1943); J. P. Sartre, L'existentialisme est un humanisme (Paris 1946 og skand. overs.); G. Marcel, Journal métaphysique (Paris 1928); G. Marcel, Etre et avoir (Paris 1935); G. Marcel, Homo viator (Paris 1945); R. Campbell, Jean-Paul Sartre ou une littérature philosophique (Paris 1945); E. Vietta, Theologie ohne Gott (Zürich 1946); J. Benda, Tradition de Vl’existentialisme (Paris 1947); A. Gemmer, Jean-Paul Sartres Ek- 716