avsluttende lovprisning som første gang forekommer i Didache 8. For Luk.s vedkommende er også bevitnet en tekst hvor 2. bønn er erstattet med bønnen »Din hellige Ånd komme over oss og rense oss!» Først etter hvert trengte Matt. formen gjennom og ble enerådende, oftest med tillegg av lovprisningen. Bønnens urform kan ikke med sikkerhet rekonstrueres. Antakelig har Luk. den opprinnelige form for tiltalen, det enkle »far» (»abba»), mens Matt. bedre har bevart ordlyden i 4. og 5. bønn. Men om bønnene »Skje din vilje —» og »fri oss fra den (det) onde» er tilføyd hos Matt. eller utelatt hos Luk., lar seg ikke avgjøre. Bønnen har vel fra først av mer vært et mønster enn en hellig formel. Noe varierende ordlyd kan ha vært i bruk alt under Jesu jordeliv. Men i sin grunnstruktur har bønnen en fast oppbygning, som på aramaisk har vært enda tydeligere enn på gresk el. moderne språk, bl. a. med »en art. enderim», noe som også forekommer i jødiske bønner. 2. Innhold. Også innholdsmessig berører F. seg ikke bare med G.T. men også med synagogale bønner, bl. a. den jødiske hovedbøn »atten-bønnen» og med den s. k. qaddish-bønn. Det som utmerker F. i forhold til disse bønner er enkelheten og konsentrasjonen. De tre første bønner er helt samlet om Gud, hans navn, hans rike, hans vilje. Det vanlige syn i nyere eksegese er at bønnene må forstås eskatologisk: Gud helliger sitt navn ved å la sitt rike komme, slik at hans vilje blir gjort på jorden som i himmelen. Først i annen rekke, i de tre siste bønner, nevnes de bedendes eget behov; den 6. og 7. bønn hos Matt. forstås best som en dobbeltbønn. Hva som her nevnes, er de få ting som var nødvendige for dem som hadde sluttet seg til Jesus og som han hadde tilsagt del i Guds rike: brød for dagen (el. for morgendagen?), tilgivelse for deres skyld, og bevaring, så de ikke i den tid som var igjen skulle komme i fristelse og bli den ondes bytte. — På flere punkter er tolkningen omdiskutert; så f. eks. ordet for »daglig» brød (èroúo10¢). 3. Bruk. F., bønnen for Jesu disippel- 837 FAMILIE skare, har i kirken forblitt de troendes daglige bønn. Alt i Didache foreskrives, i analogi med jødisk bønnepraksis, at F. skal bes tre ganger daglig. Tidlig fikk F. en fast plass ved dåpen, som den første bønn for de gjenfødte, som nå kunne tiltale Gud som far (jfr Rom. 8:15; Gal. 4:6). Utlegning av F. kom derfor til å spille en betydelig rolle i oldkirkelig katekumenundervisning og senere i den kristne barnelærdom, jfr Luthers katekismer. Også i nattverdliturgien fikk F. en fast plass alt i oldkirken. I en ganske særegen grad er Herrens bønn et enhetsbånd mellom kristne til alle tider og i alle kirkesamfunn. Litt.: Av de tallrike utlegninger fra gammel og ny tid kan nevnes et par av de siste: L. Brun, Fadervor i lys av historisk forskning (Kristiania 1920); A. Fridrichsen, Fader Vår (i Svensk teol. kvartalskr. 1934). E. Lohmeyer, Das Vater-Unser (2 ed. Göttingen 1947); K. G. Kuhn, Achtzehngebet und Vaterunser und der Reim (Tübingen 1950). N. A. D. FAMILIE. 1. Religionshistorisk-eksegetisk. Ved f. i svævrere bet. forstår man i religionshistorien den enhed, som udgøres af mand, kvinde og deres afkom, hvortil ev. slutter sig tjenestefolk af begge køn. Forudsætningen for f. er følgelig ægteskabet, hvad enten det er polygamt el. monogamt. F. kendes bl. alle samfund på jorden og til alle tider, må tilmed anses for at være langt ældre som kulturfænomen end statsdannelserne; men f. antager forskellige former inden for de enkelte kulturer. Eksempelvis skal nævnes, at mandens stilling hos indogermanerne, semiterne og kineserne er den dominerende (patriarkat), mens kvinden i andre kulturer (især hos visse primitive agerbrugere) er hovedpersonen (matriarkat). Hos israelitterne er f. tydeligt den mindste enhed inden for samfundet og kaldes på hebraisk — efter den betydning manden har — et faderhus. Gennom blodets bånd bindes de enkelte f. sammen til en slægt, og slægterne opgår igen i stammen som den større enhed. Medlemmerne af en f. står sammen udadtil over for krænkelser af ethvert medlem, således at de har fælles skyld og skæb- 838