FILIPPERBREVET 11 ff. På sin annen misjonsreise kom Paulus og hans ledsagere, Silas, Timoteus og Lukas, straks etter overfarten til Makedonia til Filippi som var »den første by i denne del av M., en romersk koloni». Lukas understreker at den først omvendte, en innflyttet purpurkremmerske ved navn Lydia, innbød apostelen og hans medarbeidere til å bo i hennes hus, og ved hennes gjestfrihet ble han da spart for selv ved sitt håndverk å sørge for sitt livsopphold der i byen (sml. derimot 1. Tess. 2: 9; 1. Kor. 4:12 og 9:12; Ap.G. 18:3 og 20; 34). Hans misjonsarbeid ble forøvrig nokså snart avbrudt av en forfølgelse som dog ikke utgikk fra jødene — de hadde åpenbart kun liten betydning i denne by (sml. 16:13) — men fra hedensk hold. Paulus og Silas ble både ulovlig pisket og kastet i fengsel, men etter et nattlig jordskjelv, som synes å ha brakt de ansvarlige (»pretorene») til ettertanke, løslatt og sendt av sted med den unnskyldning de forlangte. Når Lukas foruten å fortelle om Lydia også dveler ved fangevokterens omvendelse (16:27 —834), er det sannsynligvis fordi de begge kom til å innta en ledende stilling innen menigheten. 2. Anledningen til brevet. Likesom menighetens første medlem hadde bidradd til apostelens misjonsarbeid økonomisk, så vedble denne menighet å vise sin misjonsinteresse ved også senere å sende ham sine offer. Allerede i Tessalonika mottok Paulus to ganger slike fra filipperne (Fil. 4: 15). Den avhjelp av sin trang som han ifølge 2. Kor. 11:9 fikk fra de brødre som kom fra Makedonia, stammet åpenbart også fra Filippi, for der var ikke andre menigheter enn denne som »hadde regning med apostelen over gitt og mottatt» (Fil. 4: 15). Endelig hadde filipperne, nå da han satt fengslet i Rom, sendt ham en ny pengegave, som var blitt overbrakt ham av den Epafroditus som omtales 2:25 ff., rimeligvis en av menighetens tilsynsmenn (sml. 1: 1). Og det er dette siste bevis på menighetens deltakelse som var anledningen til at han skrev F. 3. Sted og tid. At F. er forfattet i Rom, 871 derpå tyder ikke bare omtalen av apostelens lenker 1:7, men også henvisningen til pretoriet, d. v. s. den keiserlige livvakts kaserne, (1:13) og hilsenene fra de av keiserens hus (4:22). De nyere hypoteser om Efesus som avfattelsessted strander særlig på de to sistnevnte steder. Da Paulus’ sak etter F. synes å være kommet til et avgjørende stadium og han har fått anledning til en forsvarstale (1:7), er F. sannsynligvis skrevet senere enn Kol., Ef. og Filem., altså like før eller etter slutningen av de to år som nevnes Ap.G. 28, år 61 eller 62. 4. Brevets hensikt. F. er et av de mest personlige av Paulus’ brev. Det har i så høy grad karakter av en leilighetsskrivelse, ikke en litterær epistel, og er samtidig teologisk sett så nær beslektet med de eldre Paulusbrev at dets ekthet er ubestridelig. Det er nærmest et takkebrev for menighetens gave. Men det er karakteristisk at P. betrakter gaven under et høyere synspunkt, nemlig som et uttrykk for menighetens fellesskap med ham i arbeidet for evan g eliet (1:5). Og når han nå skriver og forteller filipperne om sin stilling, forutsetter han at det som interesserer dem ikke så meget er hans personlige skjebne som evangeliets. Begrepet 70o sùayyśàwov er likefrem et nøkkelord i vårt brev, hvor det forekommer hele 9 ganger (1:5, 7, 12, 17, 27a og b; 2:27; 4:3, 15). F. handler da om hvordan hans martyrium faktisk er blitt til fremme for evangeliets sak i Rom, og om hvordan menigheten ved sin holdning kan bidra til evangeliets fremme på sitt sted. På denne måte vil P. utdype det allerede bestående fellesskap mellom ham og menigheten ievangeliet, og de tilsvarende verber kan også kalles stikkord i F. (1:5, 7; 2:1; 4:14, 15). I forbindelse dermed står da også formaningene om det indre fellesskap mellom leserne selv. Atter og atter betoner P. at det han skriver gjelder dem alle (1:1,4,7a0gb, 8, 25; 2:17, 26; 4:27), og den formaning som sterkest understrekes i F. er den om innbyrdes enhet (1:27f.; 2: 2—4; 4: 2f.). Hensynet til denne ligger også bak den mer læremessige del av brevet, kap. 3; det gjel- 872