dens indre utspring kommer til fullbårent uttrykk. I senjødedommen fastholdes det gammeltestamentlige f.s-begrep, men her trer tillike motsetningen til den individuelle tvedrakt og til Guds dom mer fram (rabbinerne, Josefus og Filo), likesom Filo sterkere betoner sjelefreden som en indre harmoni. 2. Det nytestamentlige eipýyų er likeledes preget av det gammeltestamentlige schalom-begrep og har derfor et mer positivt innhold enn det profangreske; det fremgår best av de mange fredshilsener både i evangeliene og i brevene (Luk. 10:5; Joh. 20: 19; 21:26 — Mark. 5:831; Luk. 7: 50; Jak. 2: 16. — Brevenes adresser: nåde og f., Rom. 1:7 och fl. st.). Sml. også et uttrykk som »f.s vei» Luk. 1:79; Jes. 59: 8. At motsetningen til ytre anfektelse og strid ligger under, er tydelig på flere steder, som f. eks. Ap. G. 9:31; 7:26; Luk. 11:21; og = sipýv% kan også likefram bety nasjonal-politisk f. (Luk. 14:32; Ap.G. 12:20; ÄÅpb. 6:4). Men ellers svarer f.-begrepet i N. T. nærmest til begrepet frelse, slik den oppleves allerede her i tiden på grunn av Guds nåde i Kristus (sml. hilseønskene) og forsoningen med Gud. Gud er »fredens Gud» (Rom. 15: 33; 16: 20; 2. Kor. 13:11; Fil. 4:9; Hebr. 13: 20) og f. er »Guds f.» (Fil. 4:7). F. er derfor nærmest av innvortes natur. Selv om Jesu disipler har trengsel i verden, skal de i Kristus ha fred (Joh. 16:33). Den er først og fremst f. med Gud, en frukt av rettferdiggjørelsen (Rom. 5:1) og forsoningen ved Kristus (Rom. 5: 10; Ef. 2: 14—16). Derfor kan Kristus selv kalles »vår fred» (Ef. 2: 14; sml. Dom. 6:24). At f. med Gud tillike inneslutter den indre sjelefred og tilfredshet, fremgår særlig av forbindelsen glede og f. (Rom. 14:17; 15: 13; Gal. 5: 22). Stundom kan det være tvilsomt, om sipývy er individuelt eller sosialt ment. Selv om der vel Rom. 14:17 nærmest er tenkt på sjelefreden, glider tanken 14: 19 tydelig over til f. innen menigheten, sml. uttrykket f.s »sambånd» Ef. 4:3. I Ef. 2:14 er der tale både om f. med Gud og f. mellom jøder og hedninger, i Kol. 3: 15 går Kristi f. åpenbart 945 FRED tillike på det fredsæle sinnelag overfor medkristne. De kristne skal holde f. med alle, såvidt det står til dem (Rom. 12: 18; Hebr. 12:14), og ikke bare være fredsommelige, men f. stiftere (sipyvoroiwoi Matt. 5: 9). F. er da det gode som tilhører den m e ssianske tid (sml. Luk. 19:42; Joh. 14: 27; Ef. 2: 14, 17), derfor i julehymnen Luk. 2: 14 knyttet til Kristi fødsel. Hvor omfattende sipv4 ên YÝs (f. på jorden) her er tenkt, avhenger meget av, om en skal lese nominativ sùdoxi« (god vilje) — og ta êv dvparor (blant menneskene) etc. som et tredje ledd i hymnen — eller skal lese genitiv sùðoxias, og altså oppfatte êv dvUpwroç som komplement til det annet ledd. Følger man den første lesemåte (som f.eks. den norske bibel etter Luther), får leddet f. på jorden ingen begrensning, og kan da også omfatte den ytre f.-tilstand som er forjettet på forskjellige gammeltestamentlige steder (Jes. 2:2 f.). Etter den andre, best bevitnede lesemäåte derimot, som er fulgt bl. a. i den svenske bibel 1917, er f. på jorden begrenset til de mennesker i hvilke Gud har behag, og kommer da nærmest til å betegne den indre f. Som alt påpekt er Kristi f. uavhengig av ytre fredelige kår (Joh. 16: 3), ja Jesus forutsetter at hans evangelium vil virke ny strid på jorden, idet det kløver menneskene i troende og vantro. — Sikkert er at N. T. ikke regner med noen alminnelig internasjonal el. politisk f-tilstand i den nærværende verdensalder. Meget mer bebuder Jesu eskatologiske taler at krig og krigsrykter skal høre til endetidens forvarsler (Matt. 24:6 f.; Mark. 13:7 f.; Luk. 21: 2 f.), og i Joh.s Åpb. klinger denne spådom igjen (6: 4), forsterket med en rekke liknende (9: 14; 13: 7; 16: 12 ff.; 17: 14 ff.). Selv tusenårsriket (20: 1—6) skal ikke bringe den endelige f. (20:7—10). Først på den nye jord, som skal avløse den gamle (20: 1—22), er der ikke mer tale om krig. Visstnok skal etter N.T. Kristi rike ikke utbredes ved vold og makt, tvertimot skal tålmod og tro være de helliges eneste våpen (Åpb. 13:10). Men Jesu ord om den rent passive motstand (Matt. 5:39 ff.) er ikke ment som en politisk, men kun som en reli- 946