samlingshemmet, där lokaler beredas för de olika kyrkliga arbetsgrupperna och där församlingsaftnar med föredrag, andaktsstunder och samkväm också bruka hållas. Församlingshemmet bildar en ny typ av kyrkliga byggnader och bidrager därmed att prägla det nutida svenska kyrkolivet. Litt.: O. Holmström, Evangelisk-luthersk församlingsvård (Lund 1898); N. Lövgren, Gudstjänstliv och församlingsvård (i Vår kyrka 1, Sthm 1911); J. Sjöholm, Kyrka och folk (Sthm 1912); G. Kyhlberg, Min församling (Sthm 1924); E. Rodhe, Nyare kyrkliga arbetsformer (i Vår kyrka 4, Sthm 1926); S. Fjellander, Ungdomsarbete (Sthm 1934); S. Hellsten, Kyrkans ungdom. Från den kyrkliga ungdomsrörelsens historia (Sthm 1944); H. Isberg, Söndagsskolan (2 ed. Sthm 1944); Våra syföreningar. En handbok utg. av O. Hassler (Sthm 1944); J. Nilsson, Kyrklig fronttjänst. Svenska kyrkans diakonistyrelse genom 25 år (Sthm 1935); Y. Brilioth, Svensk kyrkokunskap (2 ed. Sthm 1946); F. Linderoth och S. Norbrink, Den svenska kyrkan (3 ed. Sthm 1944). R. A. FROMHET. 1. Ordet f. hadde i eldre germansk og nordisk språkbruk en videre betydning enn det nå har, og kunne brukes om både Gud og mennesker, ja også om dyr, svarende til vårt godhet, vennlighet, sml. f. eks. J. Heermanns salme »O Gott, du frommer Gott» (Sv. ps. 398 »O Gud, o Gud så from»). Senere gikk f. over til å bli et rent religiøst begrep, betegnende menneskets ærefrykt og hengivenhet overfor Gud og dertil svarende atferd, sml. vårt »gudelig» eller »gudaktig», »gudfry ktig» og det hebr. chasi'd. Luther brukte adj. f. i sin bibeloversettelse til å gjengi andre ord enn de som svarer til vårt moderne begrep, også det gammeltestamentlige tham (ustraffelig) jascha'r (rettskaffen) og zaddi'ąq (rettferdig) og det nytestamentlige Šíxxtos, der dette står om den jødiske eller almenmenneskelige rettferdighet. F. er i moderne tyske og nordiske bibeloversettelser blitt et forholdsvis sjeldent uttrykk; det greske sùcéßea (lat. pietas) gjengis som oftest med gudsfrykt (»Gottseligkeit»). I Ap.G. alternerer da også soesßóuevoi (fromme) med poßnúuevoi (gudfryktige). Ved siden av eùcéßeax har N. T. også uttrykket sù Bera 977 FROMHET sonm sterkere betoner frykten, den hellige sky for å krenke Gud; derfor brukes adjektivet sùdaßY, fortrinsvis om den jødiske f. mens sùcéßsx Og Veocéßs mMer betoner den positive side av f., og Luther gjengir derfor treffende esùcéßex med »Gottseligkeit» (gudsalighet). I G. T.s f.s-begrep trer frykten for Gud i forgrunnen; karakteristisk er at Septuagintas sùcéßsx som oftest svarer til »Herrens frykt» i grunnteksten (så f.eks. Jes. 11:2; 33: 6). F. kan dog også være vekselbegrep til kjærligheten til Gud, slik den jo kreves av loven (sml. Ps. 97: 10 f.). Mot den fromme viser Gud seg from, Ps. 18:26. Derfor går det ham vel. — I visdomslitteraturen prises f. ofte som den praktiske visdoms opphav (Ordspr. 1:7; Job 28: 28; Sir. 1: 14) og kilden til lykke (Sir. 1:13; 11:17; 22:16; 39: 27). I makkabæertiden trådte de fromme fram som et eget lovtro parti, hebr. chasidi'm, i motsetning til de verdslige gresk-vennlige (1. Makk. 2:42; 7: 13; 2. Makk. 1:46). Dermed innsnek der sig tillike en utvortesgjørelse av f., således som vi særlig ser den hos deres åndelige etterkommere farisæerne. 2. Det er ikke så ofte vi møter ovennevnte greske begreper i N. 7., kun hos Luk. (ev. og Ap.G.), i Pastoralbrevene, i Hebr. og 2. Pet. I Pastoralbrevene synes begrepet sùcéßera til en viss grad å ha fortrengt begrepet »troen». Men også her og i 2. Pet. har denne faktisk bevart sin grunnleggende stilling i gudsforholdet (sml. 1. Tim. 3; 8 og 16; 2. Pet. 1:5 f.). Idet allikevel de nevnte skrifter betegner de kristnes gudsforhold som f. eller gudsfrykt, bringer de til uttrykk at kristentroen kan innordnes under det for G. T. gjeldende religionsbegrep. Det som mangler den religiøse erkjennelse utenfor kristendommen, blir ofte erstattet av innerlighet i følelsen og iver i de religiøse plikter (sml. også Ap.G. 10:35). Troen står ikke i noen motsetning til den ekte fromhet, men utspringer av gudsfrykten, og f. vedblir å være et umistelig moment i troen. Både Jesus og apostlene anerkjenner frykten for Gud som et legitimt religiøst motiv (Matt. 10: 28; 2. Kor. 5:11; 7:1; 1. Pet. 1:17). 978