FROMHET Allikevel er det ikke frykten, men tilliten og kjærligheten som er dominanten i den kristnes gudsforhold. Ekte kristelig f. er en høyere enhet av »Gottesfurcht» og »Gottseligkeit». Ifølge Ap.G. var det da også blant de gudfryktige hedninger (d. e. de som hadde tatt ved den jødiske gudstro og visse jødiske bud, og vanket i synagogen) at evangeliet fant hurtigst inngang. Derpå er allerede den etiopiske hoffmann og den fromme Kornelius gode eksempler. Og Paulus erkjenner, med all sin eksklusive betoning av troen som det eneste saliggjørende, at han tjener Gud »i likhet med sine forfedre» (2. Tim. 1:3), og rosende må han medgi at jøderne har nidkjærhet for Gud, bare ikke med den rette forstand (Rom. 10:2). Omvendt fordømmer han all ugudelighet (&oéßsa) i sinnelag og gjerning (Rom. 1:18; 2. Tim. 2: 16; Tit. 2: 12, sml. Jud. 15). På den annen side fastholder også Pastoralbrevene at det ikke er f. men troen som rettferdiggjør, eller m.a.o. at det ikke er den fromme, men den ugudelige som blir rettferdiggjort av Gud (Rom. 4: 5). I 2. Pet. 1: 5 ff. er gudsfrykten fremstilt som en enkelt dyd som avhenger av troen og nærmere bestemt er en virkning av tålmodet og igjen virker broderkjærlighet. I Pastoralbrevene er »gudsfryktens hemmelighet» intet annet enn troens hemmelighet (1. Tim. 3: 16 og 8). 3. Ved f. forstår vi gjerne religionens subjektive side, religiøsiteten. F. er religionenes sjel. Det er Schleiermachers fortjeneste klart å ha avgrenset f. fra viten (metafysikk) og gjøren (moral) og å ha understreket følelsens betydning for religionen. På den annen side har Schleiermacher åpenbart undervurdert de andre sjelsfunksjoners religiøse betydning, navnlig for den kristelige f. Uten kunnskap og omvendelse ingen tro på Kristus og da heller ingen sann kristen f. Overhodet er det mislig å ville subsumere den siste under et almenbegrep av religion, enten nå dette er vundet ved en apriorisk deduksjon, som hos S., eller ved en religionshistorisk induksjon, som i den nyere teologi tildels er forsøkt. Religionsfenomenologien kan vistnok påvise visse 979 fellestrekk i alle religioner, men disse er vesentlig av formal art; langt viktigere er det å klargjøre seg egenarten ved hver enkelt religions f.-type. I den nyeste teologi har der gjort sig gjeldende en tendens til å understreke kristendommens forskjell fra de andre religioner så sterkt at man endog tildels har benektet dens karakter av religion eller f.-type; men derimot nedlegger talen om en kristelig sùcéßea i N. T. en tydelig innsigelse. Men skjønt den kristne f. har sin objektivt betingede, umiskjennelige egenart, kan man også innenfor den skjelne mellom ulike f.-ty per, først og fremst svarende til de forskjellige konfesjoner, men også innenfor disse igjen. Ulikheten beror dels på innslag av utenomkristelige religioners f., hedensk polyteisme og dualisme eller jødisk nomisme, dels på overbetoning av det ene eller andre moment i kristendommen selv, såsom lov og evangelium, tro og gjerninger, tro og fornuft, verdensbekreftelse og verdensfornektelse. I den katolske vulgærfromhet spores navnlig et innslag av den førstnevnte, i munke-f.s askese en innflytelse av dualismen. Reformasjonens protest rettet seg mot begge deler, men dog først og fremst mot det judaistiske islett i den middelalderlige f. Men også innenfor evangelisk f. gjør selvsagt fremmede innflytelser seg gjeldende, navnlig fra filosofien, men det er dog særlig spenningsmomentene innenfor selve den bibelske åpenbaring som de ovennevnte, som betinger dens ulike f. typer. Således kan vi skjelne mellom en mer lovmessig og aktivistisk type (den reformerte) og en mer evangelisk og kvietistisk (den lutherske), en mer pessimistisk, verdensfjern (den pietistiske) og en verdensnær, optimistisk (den rasjonalistiske) — forskjellen mellom de to siste kan religionspsykologisk også karakteriseres som forskjellen mellom »tvefødt» og »enfødt» (W. James). Videre kan der sondres mellom en entusiastisk-frikirkelig type (som f. eks. pinsebevegelsen) og en nøktern-folkekirkelig. F. modifiseres også etter temperament, i en mer lys og en mer mørk, og likeså etter kjønn og alder, sunnhet og sykdom. — Jo mer harmonisk de forskjellige sjelskref- 980