en slik karakter. Men de manglet enda det som först gjör dem til en kanon: avsluttethet og uforanderlighet, og en tilsvarende teologisk teori. En slik kanon blev först til i jödisk tid og gjorde jödedommen til den förste utpregede bokreligion. Muntlig og skriftlig. Eldre enn forestillingen om den guddommelige bok er i jödedommen som i religionene ellers forestillingen om det i den aktuelle situasjon og den regelmessige kultus meddelte guddommelige ord. Alle litteraturartene i G. T. — både presteoraklet, rettsreglene, rituslovene, kultsalmer, profetutsagn, myter, sagn og historieoverleveringer — er opr. blitt til, overlevert og videre utviklet som mu n tlig tradisjon, med unntak av »visdomsdiktningen», som er kommet til Israel under direkte fremmed — egyptisk, mesopotamisk — påvirkning (»skriverskolene»), og fra först av har vært litterær; kanskje også med unntak av visse samlinger av lover, som er overtatt fra kanaaneerne og som står i klar sammenheng med den fellesorientalske lovtradisjon og -stil (»mishpatsamlingen», 2. Mos. 22: 1—22:16). Skrift var mange hundre år gammel i Kanaan da Israel vandret inn. Både akkadisk kileskrift ( en stavelsesskrift), den gammelkanaaneiske konsonantskrift og en konsonantskrift med tegn etter mönster av kileskriften, Ugaritskriften, har vært i bruk, den akkadiske kileskrift enda så sent som i kongetiden. Av uttrykket »menneskeskrift» (folkelig skrift, Jes. 8: 1) kan sluttes at der dengang også eksisterte et begrep »sakral skrift». Den förstnevnte er utvilsomt den gammelkanaaneiske; den andre, som altså må ha vært brukt i visse höve enda på Jesajas tid, har rimeligvis vært akkadisk kileskrift. G. T. er overlevert i aramaisk (rabbinerne sa: »assyrisk») kvadratskrift, som er blitt alminnelig også i hellige böker i hellenistisk tid. Små rester av et Leviticus-manuskript i kanaaneisk skrift er funnet blant Ain Feshkafunnene; samaritanerne har til denne dag brukt den gamle skriften. Dette betyr at de eldste israelittiske tekster som måtte være bevaret i G.T., er blitt omskrevet til 34 1057 DET GAMLE TESTAMENTE et nytt skriftsystem minst 1 gang, kanskje 2 — med alle de muligheter for feil som det innebærer. Den muntlige overlevering gjaldt lenge for den egentlige; skriften var et stöttemiddel for hukommelsen; i tvilstilfelle hadde »de vises» overlevering prioriteten; et minne om dette er enda forskjellen mellom »det leste» (qere) og »det skrevne» (ketib) i den hebr. bibel; qere’ har prioriteten. Men den muntlige overlevering er selvsagt ikke uforanderlig; tradisjonen har sin historie. Både sammenvoksingen av flere varianter, f. eks. i mange av 1. Moseb:s-fortellingene, og samlingen til större »overleveringskomplekser» av de opr. selvstendige enkeltfortellinger, og overleveringen av prestenes tora'er, deres sakrale og sivile rettsregler og kjennelser og ordaler, og utvalget av profetutsagnene med tilhövingen til de skiftende tider og sammenredigeringen til »böker», tilhörer for en stor del det muntlige trinn. Under overleveringen har det muntlige og det skrevne gjensidig påvirket hverandre. Ved sluttredigeringen er både muntlig og skriftlig stoff blitt brukt. Ä greie alt dette ut i enkelthetene er opgaven for tr adisjonshistorien, formhis torien og litterærkritikken, som alle må samvirke. (Jfr Bibeltolkning.) Kjernen i selve kanondannelsen, en tid selve Kanon, er Loven. Det er fullt forståelig at man tidlig har henfört alt som gjaldt som forpliktende sed og lov i Israel, til Moses og tillagt det guddommelig ophav og autoritet. Den betydning som både den jödiske legende om Ezra og »den store synagoge» og den eldre litterærkritikk tillegger Ezra for tilblivelsen av, resp. kanoniseringen av Loven, har ikke nogen virkelig hjemmel i Neh. 8. Lovens kanoniske stilling er ihvertfall eldre enn skismaet mellom jöder og samaritaner; disse anerkjenner nemlig bare Loven som hellig skrift. Men skismaet kan ikke dateres med nogen sikkerhet. Den intime både religiös-historiske og litterære sammenheng mellom Loven og s agabökene har gjort at også disse (Jos. —92. Kon.), »de tidligere profeter» 1058