DET GAMLE TESTAMENTE snart har fått rang som hellig skrift, om enn ikke helt på like fot med Loven. I navnet kommer til uttrykk både at de handlet om fortidens religiöse heroer, som etter den senere teori alle var »profeter», og at man mente at de gav den profetiske tolkning av historien og dermed fundament for gjenreisningshåpet; temmelig tidlig har man vel også tillagt »profetene» forfatterskapet (Josia, Samuel, Jeremia). Jödedommens annen religiöse söyle var fremtidshåpet. Det kom til uttrykk i p r ofetbökenbe, slik som de etter hvert var blitt samlet og redigert; her forelå Jahves usvikelige löfte om gjenreisningen og gjenoprettelsen av en ny og enda herligere pakt når straffetiden var omme. At disse inspirerte böker etter hvert fikk den samme helg og autoritet som Loven og sagaen, var helt naturlig. Samlingen av »de senere pr ofeter» er i hvert fall eldre enn Sirak (ca. 180), kanskje 100 år eldre; der synes ikke å foreligge utsagn som er yngre enn Aleksander d. Store. Kjernen og grunnlaget for »Skriften e» har Salmene og Ordspråkene vært. Som en samling av eldre og yngre kultussalmer har Sal. fra först av vært tillagt inspirert karakter. Det samme gjelder Ordspr.; også »visdommen» gjaldt fra gammel tid ay — som diktningen overhodet — for guddommelig inngivelse; »de vise» fölte seg som profetenes arvtakere (Sirak). — Til disse er der etterhvert kommet en gruppe andre skrifter av forskjellig art, som i toneangivende kretser (de vise) har vært fölt som religiöst verdifulle og etterhvert fikk rang som ærverdige hellige skrifter fra den »klassiske» periode: murbyggeren, den rettferdige Nehemias bok; Krönikeboken som opr. også inneholdt Ezrahistorien (1.—2. Krön.; Ezra 1—8; Neh. 8[—10], og som vel gjaldt for og kanskje også vil gjelde for et verk av Ezra; Jobdiktet med dets teodicé og forsvaret for den tradisjonelle fromhet og »visdom» (Elihu!), o. a. Den yngste er Daniel som uttrykkelig vil være et direkte inspirert verk av en profet. — »Skriftene» var enda ikke avsluttet på Siraks tid; Dan. er yngre (ca. 165); Sirak, 1059 som i sin »hympne til fedrene» omtaler alle de »kanoniske» heroer, nevner Nehemia, men ikke Ezra; 1.—2. Krön. + Ezra hörte altså ikke til hans »kanon», det gjorde derimot Neh., som altså enda ikke var blitt forenet med Krön.—Ezra. Men stort yngre enn Sirak kan den relative avslutningen av »Skriftene» ikke være; Krön. forelå iallfall i gresk oversettelse ca. 157 (sitert av historikeren Eupolemos). Relativt avsluttet forelå den palestinske Kanon iallfall på Jesu tid, sml. Matt. 23: 35. Foruten disse bökene har der også vært en rekke andre skrifter som i visse kretser har hatt större eller mindre anseelse som hellige og inspirerte, de såk. apokryfene*. En særlig plass blant dem inntar de apokalyptiske böker (jfr Apokalyptik). Av disse er bare Dan. kommet med i Kanon, p. gr. a. sin store aktualitet og betydning i trengselstiden under Antiokhos IV og den delvise opfyllelse som den syntes å ha fått i frihetstiden under Makkabeerne. De andre har ikke nådd fram til alminnelig anerkjennelse og kjennes nå for det meste bare fra oversettelser fra diasporajödisk hold. En Kanon i strengeste forstand kan man tale om först når det er definitivt fastslått at bare disse og ingen andre böker hörer med. Den faktiske kanondannelse er et resultat av religiöse og historiske faktorer; den siste avgrensning og begrunnelsen av den er teologiens verk. Men også her er der en konkret historisk foranledning. Denne forelå etter den store katastrofe som rammet den palestinske jödedom år 70 e. Kr. Da trengte den et fast grunnlag å konsolidere seg på, en avgrenset ubrytelig norm både mot ytre fiender og indre heretiske farer, som de kristne og de mange mer eller mindre apokalyptiske sekter. I de lærdes diskusjoner om denne sak er da også utviklet den teologiske teori som skulle begrunne kanonisiteten. Begrunnelsen lå i læren om inspirasjonen: »ethvert inspirert skrift er nyttig til lærdom ... og optuktelse i rettferdighet» (2. Tim. 4:16), alle andre skrifter er 1060