»unyttige». Teorien er allerede hos rabbi Akiba (ca. 100 e. Kr.) utformet som en stram bokstavinspirasjonslære. Diskusjonen på synoden i Jabne ca. 100 e. Kr. samlet sig om Ezek., Ordspr., Höis., Kon. og Ester. Den har delvis dreiet sig om å utelukke disse skrifter fra synagogelesningen og reservere dem for de lærde. Vanskeligst synes uoverensstemmelsene mellom Ezek. 40 ff. og tilsvarende bestemmelser i Loven (P) å ha vært; det skal ha kostet rabbi Hananja ben Hizqija 300 krukker lampeolje og tilsvarende netters studium för han fikk bortfortolket dem (Hag. 13 a). Enda så sent som i 3. årh. uttaltes tvil om Ester. Men i det store og hele var den palestinske Kanon avsluttet för år 150 e. Kr. Det tekniske uttrykk for at et skrift var hellig, var at det »profanerer hendene», d. v. s. gjör det nödvendig å vaske hendene efter bruken, forat ikke skriftenes »hellighet» skal komme i beröring med den profane verden. Kanoniseringen og dens teori förer med nödvendighet også til problemet om den rette tekst, se nedfr. Den aleksandrinske Kanon. Etter Kahles grunnleggende undersökelser kan man ikke lenger uten videre identifisere denne med den såk. »Septuaginta». Hos de gresktalende jöder i Aleksandria opstod allerede i 3. årh. til bruk ved synagogelesningen ikke bare transkriberinger av den uvokaliserte hebraiske tekst med greske bokstaver, men snart også behovet for greske oversettelser, först og fremst av Loven. Flere omstendigheter tyder på at disse fra först av har vært flere og forskjelligartede, av samme preg som de palestinske targumer. Behovet for enhet i teksten gjorde sig snart gjeldende og förte til en offisiell oversettelse (revisjon); det er denne Aristeasbrevet, med dets legende om den mirakulöse tilblivelse av overs., hvor 72 lærde uavhengig av hverandre kom til ordrett samme tekst, gjör propaganda for, omkr. 100 f. Kr. Det er denne greske Pentateuk navnet »Septuaginta» egentlig betegner. Etterhvert kom også oversettelser av »profetene» og »de andre fedrene skrifter» (Sirakprologen) til; 1061 DET GAMLE TESTAMENTE men disse har aldri utgjort noen enhetlig oversettelse. Blant de oversatte böker er både alle de kanoniske og en rekke apokryfe, f. eks. Sirak, Makkabeerbökene o. a., og der opstod også en religiös litt. på gresk, hvorav noen, som Salomos Visdom, har fått samme rang som de oversatte. Men noen egentlig avgrensning og »kanonisering»> av alle disse bökene har aldri funnet sted. Den egentlige »Kanon» var Loven; hos Filon f. eks. står ved siden av ca. 2000 sitater fra Loven ca. 50 fra de andre bökene. Först som fölge av konflikten med de kristne, som anekterte hele deres hellige skriftsamling, og den nære tilslutning til palestinsk tradisjon, er de gresktalende jöders Kanon blitt avgrenset til de samme 24 böker som hos palestinenserne. Dette kommer til uttrykk i de ettereksilske »ortodokse» jödiske oversettelser av G.T. Alle de eldre oversettelsene, selv »Loven etter de 70», blev forkastet og manuskriptene undertrykt; av förkristelige greske bibelhåndskrifter eksisterer bare et bruddstykke med noen vers av 5. Mosebok. Teksten. Den eldre bibelvitenskap gikk ut fra at skriftene engang har foreligget i et »urskrift», som gav forfatterens korrekte tekst. Tradisjonshistorien viser at det kan man ikke regne med; nedskrivningen av den muntlige overlevering har foregått i mange etapper og forskjellige former, alt etter de forskjellige overleveringskretser og »skoler». Både den kanaaneiske og den arameiske skrift var rene konsonantskrifter, bare med en sjelden bruk av visse konsonanter (alef, he, waw, yod) som antydning av visse lange vokaler, ofte også uten mellomrom mellom de enkelte ord (scriptio continua). Enhver oplesning, og enhver ikke mekanisk avskrivning var tillike en tolkning av tekstens ord, som ofte i og for seg kunne tydes og leses på forskjellige måter. Den muntlige overlevering inneholder tillike en bestemt tolknings- og uttaletradisjon, som selvsagt kan ha vært lokalt dialektisk og »skolemessig» forskjellig. De overleverte håndskrifter (det eldste er 1062