DET GAMLE TESTAMENTE Leningrad-profetkodeksen av 916) representerer den såk. massoretiske tekst, TM, av massora', »overleverering». — Den er m. h. t. konsonantteksten forbausende fast; derimot er der ikke så få varianter m. h. t. »tegnsettingen» (se ndfr.), d. v. s. uttalen, visse grammatiske former og aksentueringen. — Kahle har påvist at der i oldtiden var flere skoler av »massoreter» (lærde overleverere av tekstene): de östlige (babyloniske; mest berömt skolen i Nehardea) 3.—9. årh. og de vestlige, »tiberiensiske», 8.—9. årh. som arbeidde for å fastslå og fastholde den riktige tekst. Mellom disse skoler har der vært mange forskjeller, som til dels representerer forskjellige stadier i språkutviklingen — forskjellig forhold til visse eldre og yngre former; det samme viser også det nyfunne Ain Feshka-manuskriptet til Jes. (ca 150 f. Kr.). Den babyloniske skole representerer et eldre og enklere uttalesystem enn den tiberiensiske. Septuaginta går tilbake til teksttyper som er flere hundre år eldre enn dem alle, og som har mange både materielle og formelle avvik fra TM: det samme gjör de bevarte rester av tekster i gresk bokstavtranskripsjon. Dette kan ikke forklares slik at Septuagintas forelegg skulle representere noen slags »vulgærtekst» som har »forvillet» seg bort fra TM-typen. Tvertimot viser alt det nevnte at TM representerer en bevisst resensert og tildels også korrigert tekst, noe som også de ca 20 overleverte fiqqune’ soferi'm, »rettelser av de skriftlærde», vitner om. Det oprinnelige har vært mangfoldigheten. TM er sluttresultatet av de massoretiske skolers arbeid med å fremstille en enhetlig autoritativ tekstform i snevrere mening, med ensartethet i alle detaljer — et arbeid som går tilbake til impulsene fra en Aqibas bokstavinspirasjonsteori og de lærdes interesse for fastleggelsen av Kanon. — Her har til slutt den tiberiensiske tradisjon med dens mer utviklede punkteringssystem seiret over den babyloniske. Massoretenes tolknings- og uttaletradisjon er nemlig i 7. el. 8. årh. e. Kr. blitt fastlagt i >»punkteringen», et system av 1063 prikker og streker under og over konsonan- tene, som skal antyde vokalene og den riktige uttale og aksentuering for synagogeresitasjonen. — Selv den tiberiensiske skole er ikke helt ensartet. De middelalderlige håndskrifter representerer Ben Naftalis skole (typisk representant: Reuchlin-håndskriftet av 1105); gjennom Jacob ben Chaiims resensjon (1525) har den rådet i trykte utgaver. Kahle har trukket fram Ben Asher’s tekst, representert bl. a. av profetkodeksen av 895 (fra kareernes synagoge i Kairo) og av et Leningrad-manuskript til G. T. av 1008 (og et söstermanuskript i den sefardiske synagogen i Aleppo); den er ca. 600 år eldre enn Ben Chaiims og er lagt til grunn for 3. utg. av Kittels »Biblia Hebraica», som også inneholder massoretenes randbemerkninger til forskj. ord og ordformer i teksten (massora marginalis). TM representerer på flere punkter en gjenoplivelse av eldre böyningsformer, som var gått av bruk i talen og i andre skoler, f. eks. av suff. -ka istdfr. -ak i 2. pers. mask. sing., og et forsök på å fremtvinge en uttale av laryngalene, som også var forsvunnet i senere hebr. Dette har selvsagt ikke gått for seg uten en viss kunstig systematisering. Av betydning for tekstkritikken er også de gamle oversettelser av G.T. Viktigst av dem er de greske, »Septuaginta»*, »LXX». De går tilbake til i hvert fall siste halvdel av 3. årh. f. Kr. Ikke uten betydning for LXX.s tekstproblemer er de forskjellige datterov ersettelser. Av disse er å nevne den gammellatinske fra Nordafrika (2. 3. årh.), i slekt med Lukians resensjon og like så uoffisiell og uensartet i sitt ophav som LXX selv; bevart fragmentvis. Videre de koptiske, som står Hesychios nær, den etiopiske, den yngre syriske, den armeniske o.a. Kontroversene med de kristne förte til at de gamle oversettelsene, selv revisjonen av »Loven», kom i miskreditt hos jödene, som beskyldte de kristne for å ha forfalsket tekstene. Den nye norm blev den avsluttede 1064