palestinske Kanon og Aqibas iver for den bokstavelige ordlyd. Ut fra dette prinsipp er Aquila’s slavisk ordrette oversettelse (ca. 130) og Sym machu s’s i litterærere gresk språk (ca. 200), mens Theod otion’s (ca. 190) er en revisjon av LXX efter Hebr. Ved siden av de greske er der også andre overs. direkte fra Hebr. Eldst av disse er de aramaiske Targumer, som er opstått av de opr. muntlige og alltid mer eller mindre parafraserende og tolkende gjengivelser av synagogetekstene til aramaisk. Den eldste syriske kristne oversettelsen Peshitta, vel fra 2. årh. e. Kr., bygger ikke bare på Hebr., men også på jödiske targumer (Kahle). Vulgata var opr. planlagt som en revisjon av den gammel-latinske, på grunnlag av LXX, men den lærde Hieronymus*, som pave Damasius hadde gitt opdraget, kom snart til at han måtte gå tilbake til »Hebraica veritas», den resiperte hebr. tekst. Arbeidet, en nöyaktig oversettelse på god latin, var ferdig i 405 og ble i löpet av middelalderen romerkirkens »alminnelige» bibel, »vulgata». Det jödiske dogme om G.T.s bokstavelige inspirasjon og bokstavelige ufeilbarhet, som dels er en fölge av kanondannelsen, dels en faktor i avslutningen av den, ble fört fram til sin siste konsekvens ved teorien om vokaltegnenes inspirerte ufeilbarhet, som bl. a. ble hevdet av kareeren Juda Hadassi ca. 1100. Gjennom den jödiske lærde Elias Levita (lste halvdel av 16. årh.) kom teorien inn i kristen teologi og fortrengte reformatorenes oprinnelige bedre viten om saken; særlig ble den hevdet med heftighet av ortodokse lutherske teologer (Mathias Flacius, Buxtorf sen. og jun., Carpzow), men motbevist særlig av reformerte (Capellus, R. Simon, Clericus, B. Walton o. a.). — Bokstavfundamentalismen er i nyere tid avlöst av det historiske bibelsyn som nå er blitt den vitenskapelige teologis almeneie. Den religiöse sannhet som teorien ville verne: at G. T. også for den kristne kirke, det nye gudsfolk, er Guds »ord» og 1065 DET GAMLE TESTAMENTE Side af Jesaja-håndskriftet fra hulen ved Det døde Hav. Jes. 8: 8—9: 11. åpenbaring, sökes nå hevdet gjennom et åpenbaringshistorisk bibelsyn, som på den ene side knytter til den grunntanke i G. T.s religion at det er i og gjennom den virkelige historie Gud åpenbarer seg og er virksom, og på den annen side ser G.T. som vitnesbyrd om en gradvis forberedende åpenbaring som når sitt mål, sin »opfyllelse» i Jesus Kristus. Derved fastholdes den likeledes gammeltestamentlige tanke om åpenbaringen som »vitnesbyrd», Guds vitnesbyrd om seg selv og sin gjerning og menneskers vitnesbyrd om det de har oplevd med og mottatt fra Gud. Derved åpnes muligheten også for en kristen for- 1066