GLEDE motivet, fra forhistorien (1:14, 44, 47; 2: 10, 20) til slutningen (24:52). Jesus selv fryder seg i Ånden (10:21), himmelen gleder seg over synderes frelse (15:7, 10), derfor skal også mennesker gjøre det (15: 22), og gjentagende fremhever Luk. den takk og pris som utløstes ved Jesu undergjerninger (7: 16; 13: 13, 17; 17: 15; 19: 37). Ikke bare frelsen, også lidelsen for Jesu skyld nevnes som g. motiv, Matt. 5: 10 f.; Luk. 6: 22 f. Hos Johannes understrekes likeledes både Jesu egen g. og disiplenes. Allerede Døperen kjenner en fullkommen g. ved Messias’ nærvær (»brudgommens røst»), 3: 29. Og det er Jesu mål at den fullkomne g. han selv eier, også skal bli hans venner til del (15:11; 17: 13). Navnlig fremheves deres g. over hans oppstandelse (16:22; 20: 20, sml. Luk. 24: 41). 3. Urmenighetens samfunnsliv var båret av g. både over Guds åndelige og timelige gaver (Ap.G. 2:46). Og særskilt nevner Lukas at apostlene gledet seg ved lidelsen for Kristi skyld. Også i de apostoliske brev spiller g. en stor rolle, visstnok særlig i forbindelse med håpet (1. Pet. 1:8 f.; 4: 13; Rom. 12), men dog som en nærværende følelse, svarende til at Gudsriket allerede er til stede med sin fred og g. i den Hellige Ånd (Rom. 14:17; 15:13). Paulus betrakter derfor sitt apostolat som et medarbeid på menighetens g. (2. Kor. 1:24). G. over Guds timelige velsignelse betones ikke særskilt, men er forutsatt når Paulus formaner til takksigelse for alle ting (Ef. 5:20, sml. 1. Kor. 10: 30; Rom. 14:16; 1. Tim. 4:3 f.). Visstnok er ikke g. enerådende i kristenlivet, Paulus kjenner også en legitim og en illegitim sorg (2. Kor. 6: 10; 2: 1—4; 7: 10). Men g. er den kristnes normale grunnstemning som kan og skal bevares också under sorgen (2. Kor. 6: 10) og trengselen. Ja, fordi trengslene virker befordrende på kristenlivet, kan en kristen endog rose seg av dem (Rom. 5:3—5; 2. Kor. 12:9, sml. Jak. 1:2—4; 1. Pet. I1: 5—7). Særlig sterkt kommer denne kontrast mellom ytre trengsel og indre g. fram i Filipperbrevet, hvor den lenkede apostel vitner om sin egen g. (1:4, 18; 2:2, 17; 4:1, 10), samtidig som han formaner 1091 menigheten til å glede seg sammen med ham (2: 18) og i det hele alltid å glede seg i Herren (3:1; 4:4, sml. 1. Tess. 5:18; 2. Kor. 13: 11). Spesielt må i denne forbindelse nevnes den g. over martyriet som P. gir. uttrykk for Fil. 2: 17, etter at han 1:29 har betegnet det som en nåde at også leserne har fått lide for Kristi skyld. Her — som 1. Pet. 4:13 — har vi åpenbart en gjenklang av Herrens ord Matt. 5: 12 par. Martyr.-g. beror på bevisstheten om fellesskapet med Kristi lidelser (1. Pet. 4:13; Fil. 3:10; 2. Kor. 1:5), men også på at den tar av for andre eller i en viss forstand er stedfortredende (Kol. 1: 24). Men da samfunnet med Herren i denne verden ennå er ufullkomment, er også den kristnes g. ufullkommen. Om Kristus allerede er sin menighets brudgom her og nå, så vil han først ved sin gjenkomst hjemføre sin brud og først dermed begynner den fulle g. (Matt. 22: 2 ff.; Ef. 5: 31 f.; 19: 7), »Herrens g.» (Matt. 25: 21, 23). 4. Hos de apostoliske fedre klinger den nytest. g.-tone igjen når Polykarp i sitt brev til filipperne skriver at de tror på den usynlige J. Kr. »med uutsigelig og herliggjort g.» (1:3, sml. 1. Pet. 1:8). Påfallende streng er Hermas’ Pastor i sin dom om g.s motsetning (j Àúny): »den er verre enn alle onde ånder, en søster til tvilen og vreden, den bedrøver og fordriver den Hellige Ånd» (Mand. X: 1, 2), g. (iX«pót4s kan også bety munterhet) derimot »er alltid Gud velbehagelig, for ethvert glad menneske gjør godt og taler vel» (Mand. X: 3). Også i den gamle og den middelalderlige kirke regnes fristitia (sorg) som en slem synd, ja som en av de sju hoved- eller rotsynder. Men den lovmessige ånd som etter hvert trengte inn i fromhetslivet, var ikke gunstig for g. Ikke minst var munkene fristet til tristitia og den dermed beslektede acedia (likegladhet). Her satte Frans av Assisi noe nytt inn som »Guds glade trubadur». 5. Men det var dog først Luther som med gjenoppdagelsen av evangeliet om Guds frie nåde i Kristus tillike gjenfant g.s egentlige kilde, slik f.eks. hans salme: »Nun freut 1092